Sala kahle, Sør-Afrika | Reiseblogg - del 6
Jeg sitter på min bittelille hybel i Bergen og hører regnet hamre mot vinduet i skråtaket. Det er rekord-dårlig vær her, og det passer så godt med sinnsstemningen min at det hele kunne vært en dårlig netflix-film.
TRIST ORDBOK NORSK — ISIZULU | SETSWANA | AFRIKAANS
Trist = ukudabuka | tlhoafetse | bedroef
Farvel = sala kahle | sala sentle | totsiens
Å gråte = ukukhala |go lela | om te huil
Jeg vil ikke reise = angi funi ukuhamba | ga ke batle go tsamaya | ek wil nie weggaan nie
Venner = abangani | ditsala | vriende
Familie = umndeni | lesika | familie
Kjærlighetssorg = ukudangala | elo yame e bohloko | hartseer
I'll be back = ngizo buya | ke tlo go boa | ek sal terug wees
Det er litt over to måneder siden jeg reiste fra Sør-Afrika for godt.
Jeg sliter litt med å skrive, ingenting morsomt triller ut fra hodet mitt, for alt har egentlig vært ganske kjipt. (*obs obs ikke å se mamma igjen, det var fint.)
Prosjektet ga meg en hverdag og det ga meg retning, alltid noe å jobbe mot og noen å jobbe med. Jeg tror ikke jeg innså hvor trygg og god bobla var før den sprakk. Nå føler jeg meg ubeskyttet, og uten fotfeste, uforberedt på real life.
Jeg vet ikke når det gikk opp for meg at jeg hadde forelsket meg i landet og i menneskene. Mitt siste innlegg var jo helt på andre enden av skalaen. Sør-Afrika gikk meg virkelig på nervene. Men en eller annen gang må det ha skjedd noe, for jeg innså mens jeg kjørte rundt alene i et forfallent sentrum etter å ha levert noen dansere etter en workshop, at Johannesburg kjentes ut som ...hjemme?
Det var en litt absurd opplevelse, men uansett sann. Johannesburg kjentes mye mer ut som hjemme enn Oslo noen gang har. Men så har det nok også litt med min favoritt-shit car å gjøre - jeg elsket å kjøre rundt i vår lille toyota corolla med sin kronisk dårlige clutch og sitt røde airbag-lys 💛 (airbagen var i orden altså, den bare lyste litt. Som et juletre.)
Nå må det sies at jeg ikke bare forlot et land, men et forhold og en person som betydde mye for meg, så det har litt å si. Det vrir og tvister alle minnene jeg har, og jeg er usikker på om jeg kommer til å få dem tilbake i sin naturlige form. Det vil vel egentlig bare tiden vise.
Aller helst vil jeg skru tilbake klokka.
Johannesburg - Nairobi
15.august bar det av gårde til flyplassen. Jeg og min makker Maria, som har vært en del av teamet mitt i Sør-Afrika, skulle reise sammen med to sør-afrikanske deltakere som skulle ut på eventyr i Norge.
Til enhver tid er det fire sør-afrikanere i Norge og fire nordmenn i Sør-Afrika. Og det er overlapp hver 6.måned, som betyr at noen drar hjem, mens andre drar ut.
Sør-afrikanere snakker alltid rett fra levra om hvordan man ser ut, enten man er trøtt eller glad, og det første jeg ble møtt med var: "YOU LOOK SAD".
Og det var jeg jo også, så det var ingen vits i å skjule det (ikke at jeg har evnen til det anyways, men la oss ikke snakke om det.)
Sjefen vår hadde tatt med gave fra hjemlandet sitt Kamerun, et gult antrekk med et litt ...snodig valg av mønster (men hey, jeg liker elefanter), så det hjalp litt på humøret.
Først stopp var Nairobi, der vi skulle på homecoming-kurs.
Det viste seg at flyet var fullbooket, så vi ble satt på neste fly tre timer senere, noe som betydde at vi hadde tid til å spise lunsj med hele teamet før vi sa ha det. Og som plaster på såret fikk vi gratis lounge-opphold. Det ville egentlig ville vært meganice, hvis jeg ikke nettopp hadde... ja, spist lunsj.
Jeg var helt i ørska og sjekket inn før de andre, så jeg trasket av gårde til loungen alene. (Jeg ville uansett dra for opplevelsens skyld, må vite.) Jeg kan imidlertid ikke lounge-etikette, og oppførte meg som jeg gjør når jeg er usikker - jeg blir "søt&rar Julie", som knoter litt og først setter seg ett sted, men ombestemmer seg og finner et bedre sted, og så sirkler rundt baren i lang tid fordi hun ikke skjønner om hun må betale eller ei. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte, og jeg tror mannen i baren skjønte at jeg var newbie og/eller trist, for han var ekstra snill mot meg. Så jeg fikk meg nå en gratis GT, i hvert fall.
Deretter satte jeg meg ned og "opplevde loungen". Som vil si at jeg gråt i offentligheten mens jeg ventet på flyet. (Det var ikke så mange folk i denne offentligheten, da, så det gikk forholdsvis ubemerket hen).
På flyet hadde jeg kommet meg litt, og så på "The Sisterhood of the Traveling Pants 2".
Jeg og Maria trodde vi satt der alene, før vi reiste oss, etter fire timer, og innså at sør-afrikanerne hadde sittet RETT BAK OSS. Og vi baksnakket dem mye.
Mens jeg sto i passkontrollen i Nairobi spjæret buksa mi, så det ble en sånn fin avslutning på en god dag ❤
Men sør-afrikanerne hjalp oss å bære bagasjen da, så det hjalp.
(NORSKE MENN, SE OG LÆR.)
Homecoming i Kenya
Før jeg dro på utveksling, var jeg på preparatory-kurs, som skal forberede en på utveksling, og det kan du lese mer om her, hvis du ønsker en liten oppfrisker.
Samtidig som noen er på prep-kurs, er andre på homecoming. Dette skal da forberede en på å reise tilbake. Lære teknikker for hvordan ikke bli slått i bakken av: 1) nordmenns uhøflighet, 2) at alle vennene dine har fått barn mens du har vært borte, eller generelt bare 3) mangelen på sol. Sånne ting.
Jeg ble syk omtrent første dag, og drakk opp alle mine mange pakker med MedLemon (sør-afrikanere tror på dets legende kraft, men det er basically bare koffein og aspirin som du blander i varmt vann, men det smaker så godt og gjør meg glad).
I begynnelsen av uka følte jeg meg helt katatonisk, men det som var ...fint? var at alle på homecoming-kurset hadde samme labre energi. Jeg husker det fra da jeg selv var på prep-kurs, at det var en annen stemning i homecoming-gruppa. Og det er jo egentlig naturlig; man har ikke den deilige JEG SKAL UT OG UTFORSKE VERDEN-energien. Men det betydde i hvert fall at jeg ikke trengte å late som om jeg var glad. Jeg opplevde dessuten å bli veldig godt tatt imot av de andre på gruppa. Særlig ei som het Mariam, som var lege fra Zanzibar, hun så meg inn i øynene, holdt rundt skuldrene mine og sa: "I got you girl" i aller første pause.
Fellesskapet og den fine stemningen gjorde at jeg etter hvert klarte å skrape sammen litt energi, og lo and behold, på den siste dagen var jeg både med i panelsamtale OG holdt homecoming speech.
Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men jeg følte vel at jeg måtte gjøre opp for alle årene på barneskolen der jeg var stum som en stokk?
I tillegg var jeg den som hadde vært ute lengst (de fleste hadde vært på utveksling i seks måneder), og jeg ønsket å formidle noen ting fra min egen erfaring. Jeg opplever at mange som snakker om utveksling ofte prøver å gi et glansbilde. Men det hjelper jo ikke de som skal ut på reise og plutselig står der med akutt hjemlengsel eller en urovekkende følelse av at de er det eneste eksemplaret av arten "Homo sapiens logicus" mens alle rundt dem bruker uforståelige gloser som "disrespectful woman" og "the importance of hierarchy". (Igjen, les gjerne mitt forrige innlegg).
En av kveldene ble det arrangert en slags karaoke, som gradvis ble til en sånn greie hvor alle var med og sang og danset. Det var nesten som å være tilbake i Sør-Afrika, hvor alle bryter ut i sånt ved første og beste anledning. Og det kommer til å være en av tingene jeg savner mest❤
Det ble også god stemning på middagen siste dagen:
Da uken var ferdig, dro de andre til flyplassen sammen, mens jeg ble igjen. Jeg hadde nemlig tenkt å gjemme meg i Nairobi, for deretter å gå awol, og reise tilbake til Sør-Afrika.
Neida. Men jeg har en venninne i Nairobi som jeg ville besøke i to dager. Så da tok jeg en uber til henne. Og heisann og hoppsann og fallerallera, trafikken i Nairobi er HELT TULLETE. Det var faktisk grufullt, jeg tror aldri jeg vil tilbake. Det var som å sitte stille på et bagasjebånd. I 2 timer.
Fun fact: I Nairobi har de egne busser folk kan betale litt ekstra for å ta, på helt vanlige hverdager, til og fra jobb -- og I KID YOU NOT, det er RUSSEBUSSER.
Det var veldig koselig å se venninna mi igjen. Vi dro på et skikkelig kult marked, men jeg kunne jo ikke kjøpe noe, da begge koffertene mine var FULLSTAPPET. Her møtte vi ei venninne av henne som også var på utveksling fra Sør-Afrika, og jeg likte henne umiddelbart. Sikkert fordi hun var fra nettopp Sør-Afrika.
Ellers var både hun og jeg slitne, så vi tok det piano og så Pretty Woman i stedet for å dra på sightseeing. Hun sa til meg "You're giving luteal phase." Og det var jo for så vidt sant og.
Min aller siste ubertur på det afrikanske kontinentet var til flyplassen. Sjåføren min var kvinne (sykt) og hadde doktorgrad i environmental chemistry eller noe annet fancy greier som Norge visstnok er ledende på i feltet. Hun var alenemamma, fordi eksen som hun hadde separert seg fra fordi han begynte å være utro da hun slet med å få jobb etter å ha fått to barn i stedet for å ta stillingen i Østerrike hun ble tilbudt, ville straffe henne. (Gratulerer hvis du klarte å henge med, men hennes oppsummering var som følger: Life is hard. Have you met African men?)
Jeg håper det går bra med henne. Hun var ordentlig kul.
På flyplassen ble min irritasjon over Nairobi tredoblet. De har 3 ulike sikkerhetskontroller! Jeg måtte først stå i kø i tre kvarter for å komme INN på flyplassen, deretter sto jeg i hvert fall ett døgn i passkontrollen, før jeg måtte gjennom noen nye sikkerhetskontroller. Og i frustrasjon og mangel på mat, glemte jeg mitt favorittarmbånd på bagasjebåndet. Det rosa med en hval på 🐳.
Boikott Nairobi airport, sier jeg!
Og så dro jeg ...hjem.
Norge, mitt Norge
Første uken holdt jeg meg opptatt med å løpe rundt på ulike visninger og arrangementer i regi av Oslo Pix. Det var gøy!
Deretter kræsjet jeg. Både psykisk og eh, fysisk — på sofaen til venninna mi.
Jeg har leid ut leiligheten min fram til jul, ser dere, fordi jeg ikke visste hva planen min var. (Joho!) Så jeg har altså bodd på sofaen til venninna mi, min egen sofa i min egen leilighet, på hytta, hos mamma og pappa, min egen sofa i min egen leilighet, hos venninna mi og nå, Bergen.
Så ja. Jeg hadde ikke fast sted å bo, ikke jobb, og ikke støtte fra NAV, for det hadde jeg glemt å søke på.
Og midt oppi det hele døde kongen.
Men det var en liten kalddusj å komme hjem, kan du si. Og kanskje var det også derfor jeg likte å komme til Bergen og til uværet. Det var jo en kalddusj i aller høyeste grad som møtte meg første uken. Jeg kjente regnet rive tak i meg, og det kjentes litt... godt ut?
Jeg skal være her i to måneder og gjøre etterarbeid med Norges Musikkorps Forbund. Første uken innebar det å være med på SoundLab, en høstferieaktivitet for ungdommer der de lager forestilling, og gi litt innspill. Ellers har det gått mest i kommunikasjonsarbeid. Jeg har lekt journalist og skrevet artikler! Og hallo, det er jo gøy? Særlig når folk man intervjuer er artige typer. Som han her.
Bergen er så koselig. Mye fin kunst i gatene, fargerike bygninger og søte kaféer. Jeg gikk forbi en rosa dør en dag, så jeg stoppet naturligvis, og det viste seg å være en kafé kalt Homies, og jeg er nå stamkunde. Jeg var på tre ulike arrangementer på én uke (man må gjøre en innstas for å få seg venner i en ny by!) -- bokklubb, hobby hang og filmklubb der vi så begge Wicked-filmene. Det var ultrakoselig og alt jeg ser etter i en kafé/bar.
På Homies henger det ofte en internasjonal gjeng. Mange briter. Og det er hyggelig, for jeg blir jo litt småstressa av å være i Norge igjen. Nordmenn er så redde for å se hverandre. Alle har det samme blikket på bussen, og jeg merker hvordan jeg blir dratt inn i det, der man later som at man stirrer ut i det tomme intet. Alle sitter med hver sin boble rundt hodet.
Ellers er folk ok, altså. Jeg prøver å gi nordmenn en sjanse, ikke la mine egne idéer om hvor kjipe vi er påvirke hvordan jeg tolker situasjoner. For vi er jo hyggelige, så snart vi kommer i snakk med folk, og så snart det er sol. ☀️
Akkurat slik som at sør-afrikanere kan være veldig på, men også veldig av, når de kjeder seg, for eksempel.
Kanskje er det bare sånn mennesker er, og så er vi på og av til ulike tider.
En venninne av mamma spurte meg hvordan Sør-Afrika har forandret meg. Og jeg klarte ikke å svare. Jeg tror jeg trenger litt mer tid.
I mellomtiden har jeg flere opplevelser fra utvekslingen jeg vil skrive mer om. (Victoria Falls! Cape Town! Durban! Alle de rare korpsene jeg har besøkt! Kuhode-spising!) Jeg vet at jeg skrev sjeldent, men det er nå bedre sent enn aldri? :)
Reisebloggen er nemlig ikke helt ferdig, selv om jeg har kommet hjem.
Comments