Et dykkedrama | Reiseblogg - del 2

Yo. Lucky you. Du får del 2 allerede nå, mens dette grusomme marerittet jeg er i ferd med å berette om er friskt i minne.

Klar?

Da dykker vi ned i innlegget! (Wohoo)

3

2

1

go

Jeg har flere venner som har tatt dykkerlappen. Du vet, 19 år og reiser jorden rundt, gjerne alene, ender opp i Bali fordi alle ender opp i Bali før eller siden, svømmer blant eksotisk fisk, lever drømmen, reiser tilbake til Norge, mange erfaringer rikere, og får karriere, mann og barn.

Jeg angret alltid litt på at jeg aldri dro på den jordomseilingen, skulle ønske jeg var økonomisk smart nok til å planlegge det, handlekraftig nok til å gjennomføre det. Så det har alltid ligget og gnagd litt i bakhodet, denne higenen etter å dykke i Bali. Jeg er oppvokst ved sjøen, drømmer om å få meg et aldri så lite vikingskip og har en slekt som inkluderer ikke så rent få skippere og amerikafarere.

Og ettersom en venninne av meg nettopp hadde dratt til Kenya for å ta dykkerlappen, og elsket det, hadde gnisten blitt tent på nytt.

Havet kallet.

Så da to i teamet mitt booket tur til Sodwana Bay for å ta Open Water Course, slengte jeg meg på. Vel vitende om at de også er et nyforelsket par.

Jeg vet ikke, kanskje ikke det mest gjennomtenkte jeg har gjort i mitt liv? Men så tenkte jeg sånn – hvis jeg ikke gjør det nå, skjer det ikke. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite det. Jeg bl presentert med en aldri så liten gyllen mulighet, og jeg grep den.

Dette var det jeg så for meg at skulle skje:

1) Det skulle være strålende vær.

2) Vi skulle, som min kollega sa: Drikke litt pils, gjøre litt lekser og se på litt fisk.

3) Nevnte jeg at det skulle være strålende vær?

Vel, overraskende nok gikk det ikke helt slik.

Dag 1: Det HØLJREGNER

Sånn regn som gjør deg kald inn til margen og som aldri tar slutt.

Vi startet dagen klokken 7 med teoritimer, for så å ha bassengtrening. Jeg fikk den siste våtdrakten som var tilgjengelig i størrelse L, og den hadde hull både i knærne og skrittet, så vannet strømmet inn der det ikke skulle strømme inn, og jeg ble så kald at jeg nesten ikke klarte å fokusere på at jeg for første gang i livet kunne puste under vann. Som jo egentlig er ganske kult.

Og så måtte jeg i løpet av kort tid tisse noe helt ekstremt. Når kroppen er kald nok, gjør den alt den kan for å holde på varmen til de indre organene, noe som involverer økt blodtrykk og nyrer som jobber på spreng for å 1) skille ut all væsken den kan for å minske blodvolumet og dermed senke blodtrykket igjen og 2) ødelegge bassengtreningen for meg.

Sånn virkelig, takk kjære nyrer. Men dere var litt i overkant overivrige. Jeg er ikke 4 år.

Jeg oppførte meg imidlertid som om jeg var det, da. Det var et MAMMA JEG MÅ TISSE-øyeblikk. Og selv om jeg skammet meg, kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å avbryte tidlig, da jeg bare ikke klarte å holde meg.

Men hva skulle jeg gjøre, egentlig? Tisse i våtdrakten min i det knøttlille bassenget? Med fem stakkars mennesker iført tungt utstyr som ikke kunne rømme?

Nei, da fikk jeg heller være fire år.

Dag 2: Det HØLJREGNER.

Men denne gangen har jeg ull og ny våtdrakt, så jeg er good! Alle så litt rart på meg da jeg dro på meg mammas litt hullete lilla Kari Traa-stilongs. Men jeg visste, etter erfaring fra elvepadlingskurs (som jeg meldte meg på uten å kunne padle) at ull er gull – også under våtdrakt. Jeg hadde ullsokker på også! Har aldri før satt så pris på ull som jeg gjorde denne uka.

Og forresten, nevnte jeg at mens turtelduene jeg reiste med hadde booket luksushytte, valgte jeg å gå for den økonomiske pakken "TELT"?

Alt jeg eide var fuktig innen det var gått en time den første dagen, og det hang til tørk på en snor utenfor teltet mitt, der det ble våtere for hver time som gikk.

Jeg sov riktignok som en baby da, i teltet mitt <3

(Hvis du vil lese mer om kombinasjonen meg, telt og regn, kan du for øvrig lese dette innlegget: Et villmarksliv)

Dag 3. Det høljregner IKKE. Hipp hurra. Vi skal ut og dykke i sjøen. Jeg er litt nervøs, men ved godt mot! Nå er det the real deal, ikke sant. Jeg skal se ekte fisk.

Og så viser det seg da, at jeg, som er 120% norsk, likevel ikke har sjøgener eller viking-gener eller noen som helst friluftsgener av noe som helst slag.

Gode gruffalo, jeg ble sjøsyk.

Sånn sjøsyk som man hører historier om i konfirmasjonsselskaper, sånn sjøsyk som man ser på film, sånn sjøsyk som dette her:

Og hvis du ikke har sett Triangle of Sadness, må du bare sette deg ned og gjøre det.

Det er det desidert verste jeg har opplevd.

Jeg holdt på å spy under vann.

Heldigvis er regulatoren (saken du puster gjennom) laget slik at du kan spy inni den (mmmmm). Jeg slapp riktignok akkurat det – takk og pris, men da jeg kom til overflaten, vellet alt mageinnholdet mitt ut over Det Indiske Hav.

Jeg spøy på 3 av 4 dykk. Måtte skyfle unna eplebiter for at de ikke skulle seile mot de andre deltakerne.

Etter det første dykket vurderte jeg alvorlig å droppe ut.

Etter det andre dykket harket jeg: "ALDRI IGJEN!"

Men så, før det tredje dykket, minnet mine dykkekamerater meg om Bali, og kunne fortelle meg at Bali er rolig, Bali er chill, Bali er best. Det finnes alternativer til å dykke fra båt i svære, upålitelige bølger. Så da bestemte jeg meg for å bare stå i det. Få marerittet unnagjort.

Og hurra! Jeg gjennomførte!

Da jeg gjorde det siste dykket, klarte jeg til og med å nyte det litt. Jeg så hele castet til Nemo.

(Okei, nesten, da, jeg så ingen hai).

Men jeg så Dory,

Jeg så han der klan-lederen:

Og han typen her:

Eller i hvert fall onkelen eller noe.

Men jeg er fortsatt kvalm. Fortsatt litt svimmel. Fortsatt bittelitt Jack Sparrow på land.

Og jeg har den verste kinken jeg har hatt i nakken noensinne. Disse dykkerflaskene er tunge, gitt.

Men det kunne vært verre. Jeg kunne druknet i mitt eget oppkast.

Og instruktøren vår, en beach boy som knapt hadde rundet 22 (for øvrig veldig dyktig), sa: "Yeah, the conditions aren't ideal. But if you have dived here, you can dive anywhere".

Så uten at jeg skjønte hva jeg ga meg i kast med, ble dette en ny runde med elvepadling. Altså at jeg hiver meg ut på altfor dypt vann uten å ha peiling på hvordan man svømmer.

Men heldigvis har man redningsvest.

Og heldigvis finnes Bali.

For jeg skal aldri dykke i Sodwana Bay igjen.

Over og ut.

PS. Jeg ble ikke spist av hai da.

Så hai five for det.