Sayonara, baby | Reiseblogg - intro
Kjære venner.
Jeg har rømt landet.
Til info har jeg kjørt på en tilfeldig fotgjenger, ranet Norges Bank og vært fungerende druglord for den norske grenen av den litauiske mafiaen de siste tre måneder.
Så jeg tenkte å stikke før de tar meg. Når jeg publiserer dette er jeg 9683 kilometer unna. Et sted der sommeren alltid blomstrer, der villdyrene rusler fritt, der livet er underfullt og der man kan komme unna med mord.
SVERIGE.
Neida.
Jeg ville aldri funnet på å dra et så farlig sted.
Jeg er bare i Sør-Afrika. Her tenker jeg å bli til den norske stat glemmer at jeg er en trussel (20 år). Så skal jeg komme jeg tilbake, som et nytt og bedre menneske, med nye perspektiver, nye bekjentskaper, nye kjæledyr* og nytt livsmot.
I mellomtiden må dere huske å ta vare på hverandre.
Kyss og klem,
Ingrid Agate
Tulla!!!!
Jeg har åpenbart ikke blitt kriminell. Det ville gitt meg alt for mye indre uro, og jeg ville meldt meg selv til politiet etter første kokain-leveranse.
Jeg HAR imidlertid forvillet meg til Sør-Afrika. Hvor jeg skal bo i et år og jobbe med korps.
Nå lurer du vel på om det har rablet fullstendig for meg? Og da kan jeg meddele at det har det.
Det er akkurat så merkelig som det høres ut som. Jeg aner ikke helt hvordan dette skjedde, med tanke på at jeg forlot min trombone-karriere relativt tidlig. Jeg spilte et halvt semester i marching band da jeg bodde i USA, men sluttet for heller å være konsertmester i et virkelig grufullt orkester der dirigenten brukte beatmaskin.
(Og hvis du ikke forstår hvor harry det er for en dirigent å bruke beatmaskin, se for deg en nordmann på danskebåten og en partysvenske på kielfergen og så gir du dem en love child. Værsågod.)
Men noe må det tydeligvis ha vært mellom trombonen og meg. En eller annen gnist. For jeg er altså i Johannesburg. Midlertidig døv etter å ha overlevd en uke med glade barn med blåseinstrument.
Men hvorfor akkurat Johannesburg? Er ikke det litt … farlig?
Det skal sies at min forgjenger ble forsøkt hijacket og fikk en pistol viftet opp i fjeset sitt. Men du vet. Sånt skjer. Noen risikoer må man ta her i livet.
Jeg tar åpenbart forholdsregler. Men jeg har vært en glad, beskyttet jente hele livet. Og jeg er lei av kjedelige Norge, av glattisen, av folk som ikke smiler til deg på bussen, av janteloven og overpriset mango. Jeg vil på eventyr!
Og helt siden jeg fikk 6-er på muntlig eksamen om Sør-Afrika i 10.klasse, har jeg liksom hatt en ekstra....forkjærlighet for landet 💛
(Fin og nobel grunn for å reise, eller hva? Det er litt som da jeg dro på utveksling til USA og sa til alle at det var for å få oppleve en ny kultur, utvide horisonten min og utfordre meg selv sosialt, når grunnen egentlig bare var at jeg ønsket å late som om jeg var med i en high school-film.)
I tiden etter min Sør-Afrika-eksamen, var jeg så inspirert av min egen prestasjon, at jeg så Sør-Afrika overalt, det dukket opp i rare settinger, jeg drømte om det og møtte folk derfra, og 15 år gamle Julie var sikker på at hun hadde fått et kall. I ettertid har jeg innsett at det kanskje var et lite tilfelle av confirmation bias, men pytt sann. Det har alltid ligget og surret litt sånn i bakhodet at jeg vil til Sør-Afrika. Så da denne døren av en eller annen MERKSNODIG grunn svingte opp, måtte jeg jo stikke hodet inn. Hele hodet. Ikke bare bakhodet.
Og her kommer, helt uironisk, et sitat fra my man Jim Carrey, bare fordi det var fint:
"Your job is not to figure out how it's going to happen for you, but to open the door in your head. And when the door opens in real life, just walk through it"
For tenk, jeg er blitt så vant til stengte dører at jeg nesten holdt på å gå rett forbi.
Jeg har da ikke skrevet noen ting på denne bloggen på ett helt år. Og selv for en som har kalt bloggen sin for Føniksen (harryfaktoren er høy😎) slik at jeg kunne la den dø og gjenoppstå når det måtte passe meg, er det litt mye.
Det skal sies at jeg holdt på å skrive et innlegg om den skjebnesvangre dagen jeg innså at skinny jeans var passé, sånn fire år etter alle andre. Det ble imidlertid bare med tanken. Lufta har rett og slett gått fullstendig ut av ballongen. Vi snakker litt sånn to-ukersgammel heliumsballong som sitter sammensunket og dupper i hjørnet.
Men nå, nå føler jeg meg glad og optimistisk. For nå har jeg faktisk noe mer substansielt å skrive om enn skinnyjeans. Så nå blir det
🎺REISEBLOGG🌍
Jeg har sagt det til absolutt alle, for å legge press på meg selv. Så mye press at jeg kan få litt luft i ballongen igjen.
Søsteren min er veldig keen på at jeg skal bli travel-influencer, som jeg ikke synes er en så dum idé. Så kan jeg kanskje fly rundt i luftballongen min, bli sponset av Kilroy og få gratis dykkerkurs eller noe. Min nye langsiktige plan er derfor å bli eventyrer. Kanskje blir det ikke karriere-mann-barn-pakkeløsning på meg, men når jeg en vakker dag blir en gammel grandtante, kan jeg i det minste fortelle om min jordomseiling og min tid som reiseguide i Amazonas eller noe.
Men man må begynne et sted! Og jeg begynner her, i Sør-Afrika.
Kanskje er dette helt bananas. Kanskje er det helt koko. Men jeg trenger nye perspektiver, et nytt miljø. Jeg føler at jeg har kjørt meg selv så hardt inn i et hjørne (litt som da jeg presterte å kræsje inn i siden på garasjedøra så jeg satt fast og pappa måtte komme og kjøre bilen ut for meg hey yo) at jeg har blitt en passiv tilskuer til mitt eget liv, der jeg sitter og ser på at alle seiler forbi meg og der alle mine talenter forblir ubrukte. Jeg har følt at jeg har visnet, dag for dag. Det har vært en seig og langsom observasjon, en observasjon som har tappet meg fullstendig for energi. Jeg har ikke klart å snu skuta, jeg har ikke klart å skrive. Jeg har manglet inspirasjon i alle forstander av ordet. Usexy, ja, men sant.
En venninne av meg sa det så passende: Man kan ikke være kreativ i et vakuum.
Så jeg trengte å riste litt i min egen tilværelse. Fylle opp dette vakuumet med gode impulser. Kanskje er jeg ikke bedre enn at jeg drar jeg til Sør-Afrika for å finne meg selv, eat pray love-style. Men er det én ting som er klart, er det at jeg roter bort meg selv i Oslo.
Og som min gode kollega sa så fint: Dette er kanskje ikke relevant for karrieren du ønsket deg. Men det er relevant for livet.
Så da kjører vi på.
🦒💛
På venstre side av veien.
I neste og første ordentlige del av reisebloggen, skal jeg snakke om Norec, som sponser opplegget, en 14 timer lang flytur (som bl.a. involverte ansiktsmaske, dårlige seter og en hel skokk med glade amerikanske turister), samt prep-trainingen min første uken.
Så følg med, følg med i neste episode av Julie Kristine og legenden om ???
Ja, hva da egentlig?
Forslag mottas med takk!
Takk for meg.
Comments