top of page
  • Julie Kristine Woie

Julies dating-helvete ❤


Jeg elsker å date.


Å, som jeg elsker det.


Det er ingenting jeg elsker mer.



Jeg vurderer å benke meg selv, kaste inn håndkleet, leve som eremitt eller en gammel kattedame. Kanskje bli nonne?


Og det er muligens helt tullete å skrive et blogginnlegg om dette. Dette er faktisk mye verre enn å skrive om mine hvite, dissende lår (som du kan lese om her).


For temaet dating kjennes ut som en eneste stor, forskrudd popularitetskonkurranse.


Og dette er litt som å skulle proklamere for verden:

HEI. JEG ER UPOPULÆR.


Men hey, det er Valentine's, og hva gjør man ikke for kjærligheten?


 

(Note: til dem som sier det ikke ER noen popularitetskonkurranse, det er noe jeg innbiller meg, man må bare SLAPPE AV og HA DET LITT GØY...)




Alright. Here we go!


 
 


La oss ta Tinder, da. Til å begynne med.


Tinder, tinder, tinder.


Alle sier sånn: Å, menn swiper på alt! Damer får i gjennomsnitt tre matcher per dag. Opp mot ti ganger flere enn menn. Damer har det lett.


Ha ha. Ha.


Det eneste stedet jeg fikk flust med matcher var i Hellas sist sommer (grekere ) og der fikk jeg ikke møtt noen av dem, fordi jeg var stuck på familieferie med foreldre som var redd jeg skulle ende opp kidnappet på fiskebåt og så bli spist av en kjempeblekksprut.


Ikke helt urealistisk, så jeg forstår dem.

Bitterheten er likevel reell.


Her i Norge skjønner jeg fortsatt ikke om algoritmene hater meg eller om norske menn bare er redde for 1) krøllelugg, 2) høye damer eller 3) folk med personlighet.


Jeg hadde først en liksom-profil, med noen få, litt anonyme bilder (du vet, meg med et glass vin der jeg smiler mitt beste basic bitch-smil). Da fikk jeg greit med matches.


Men da jeg endelig tenkte, nå er tiden inne for å lage meg en ordentlig profil, vise Norges single menn hvem jeg er, og legge inn alle disse tingene Tinder sier vil hjelpe meg å bli lagt merke til –





Takk, Tinder. Du pulveriserte selvfølelsen min


Jeg fikk så tinder-noia* til slutt at jeg fikk forbud av venninna mi mot å bruke appen i to uker.


Og i løpet av de to ukene kjente jeg på noe som minnet om ... indre ro?




* Odio tinderos morbus (på folkemunne tinder-noia), er en tilstand der deler av hjernebarken er blitt spist opp av små tinderparasitter som trigger unormale impulser hos verten, til å angripe både seg selv og andre verbalt. Symptomer kan være hjertebank, pustevansker, kvelningsfornemmelser, svetting, skjelving, smerter i brystet, kvalme, svimmelhet, nummenhet, vrangforestillinger og dødsangst.



Så da de to ukene var omme, tok jeg min egen psykiske helse på alvor og slettet Tinder.


....


og så lastet jeg ned Hinge i stedet.




(Det går faktisk bedre på Hinge, da. Men igjen. Det første bildet mitt, der jeg ser litt overlegen ut og du ikke ser hele ansiktet mitt, får definitivt mest likes. De andre bildene mine er meg som smiler og har en sjel.

Men norske menn vil tydeligvis ikke ha smil. Eller sjel.

De vil ha fitte. Og bare fitte.)


 
 

Det jeg drømmer om er å møte noen på naturlig, ikke-digitalt vis. For eksempel på jobb.


Men jeg tror ikke jeg vet hvordan man snakker til pene mennesker i naturlige settinger. En kollega fortalte meg at hun hadde snakket med terapeuten sin og innsett at hun bare datet menn hun ikke var tiltrukket til, fordi hun ble så klein i møte med kjekke menn.


Da jeg var i forhold, var jeg liksom litt blind for hvor attraktive folk var. Nå som jeg er singel er hjernen min sånn: HOT CUSTOMER AHEAD, 46 DEGREES TO YOUR LEFT, DO NOT, I REPEAT, DO NOT ACT WEIRD.


Så da blir jeg selvsagt KJEMPEpratsom, eller så stammer jeg, eller så smiler jeg altfor mye. Helst alt på samme tid. Og for å gjøre det hele enda litt mer sexy, har jeg på min syntetiske Norli-skjorte som gjør at det ser ut som om jeg har et medisinsk svetteproblem.


Mhm.


Hotness.

 

Nå er det jo selvsagt ikke sånn at jeg aktivt er på leit etter en kjekk fyr med briller som er karismatisk og litteraturinteressert ...


... det hadde bare ikke vært kjipt heller, om en kunde så meg inn i øynene i det han kjøpte den nyeste boka til Korsgaard og spurte om vi ikke skulle ta en øl eller en liten cosmo mens vi diskuterte Houllebeq's forfatterskap og seriøst problematiske kvinnesyn.


Sukk.


Men vet du, dette skjedde nesten med en kollega. Hun la nummeret sitt i posen til en kunde hun hadde flørtet med, og han inviterte henne med PÅ KUNSTUTSTILLING, som om de hadde forvillet seg inn i en romantisk komedie! (Hadde jeg gjort det samme, hadde fyren invitert meg med til hytta si i Sverige, der han hadde partert meg og spist meg til middag.)

 
 

... og apropos komedier. Har dere sett Little Miss Sunshine? Med hun jenta som har bestemt seg for å vinne en sånn junior-missekonkurranse, til tross for det åpenbare faktum at hun ikke innehar noen av evnene som skal til for å vinne?

Jeg føler meg litt som henne av og til.



Og nå sier jeg ikke at jeg er stygg.

Men jeg har virkelig ikke de sosiale forutsetningene for å klare moderne dating.


Du skal være selvsikker.


Du skal være frempå.


Og kanskje sist, men ikke minst:


DU SKAL VÆRE CHILL.



Sånn legit hver eneste Hinge-profil.


Og jeg jobber med meg selv, okei, jeg jobber. Men dette er kanskje de svakeste sidene mine. Hvis du da ikke regner med "ufleksibel". Og det er ikke bare-bare å snu opp-ned på tretti år med nevrotisisme.


Men jeg lurte faktisk en fyr her forleden. Vi hadde ikke møttes, men han skrev "You seem chill. Are you?" Og jeg holdt på å fise på meg.


Hadde lyst til å svare: I AM THE LEAST CHILL PERSON YOU WILL EVER MEET, AND YOU SHOULD RUN AWAY BEFORE I CLING TO YOU LIKE THE SLOTH CLINGS TO A BRANCH OF THE CECROPIA TREE.


Stakkars fyr. Han visste ikke hva som ventet ham.


 
 

Jeg satt i sofaen min her en lørdagskveld og reflekterte litt rundt dating (dvs. spiste iskrem og tenkte på hvor grusomt det er at ingen vil ha meg) og i et forferdelig øyeblikk av selvinnsikt innså jeg at jeg aldri unnslipper UNGDOMSSKOLENS FORBANNELSE. 

At jeg bare gjentar gamle mønstre i det evinnelige. Standard barndomstraume resirkulert i stadig nye drakter!


Jeg ble aldri mobbet eller noe. Men folk sa stort sett aldri hei til meg heller. Jeg var alltid, du vet, den usynlige jenta.


(Og for en 13 år gammel person på nærmere 180 cm er det litt av en bragd.)



Dette har jo selvsagt ført til et stort, mørkt hull i mitt indre som roper etter bekreftelse. (Eller kanskje har jeg bare alltid vært desp etter oppmerksomhet. Ikke godt å si.)


Men. Altså. Hvis man skal følge Freud eller whatever og overføre dette til dating, blir jo den naturlige konklusjonen at hvis jeg kan få dem som ikke vil ha meg, til å ville ha meg likevel, da vil alle mine sår bli leget, jeg vil vite innerst i mitt hjerte at jeg er verdsatt som menneske, og kan endelig bevege meg videre i livet.


Og derfor, mine venner, higer jeg etter unavailable men. I hvert fall ifølge alle disse youtube-videoene som har dukket opp i feeden min i det siste for å hjelpe meg å bli en bedre utgave av meg selv, 2024. Og som jeg tydeligvis er for psykisk svak til å si nei til.


De sender miksede signaler?

Oh la laaaa!

De ghoster meg?

Hot!

De driver med breadcrumming*?

Jeg blir obsessed!


(*For dem som ikke har vært så uheldige å bli utsatt for dette, så er breadcrumming å gi små og store "brødsmuler" av oppmerksomhet til den du dater, men helt vilkårlig. Plutselig forsvinner du når du selv finner det for godt eller blir midlertidig lei av den du dater. Vedkommende blir da fryktelig usikker og stresset og skjønner ikke om du faktisk liker henne eller ikke, og takket være basic atferdsteori (om variable rewards) har hun dermed en helt reell, biologisk grunn til å bli needy. Så hvis dama di er needy, TAKE A LOOK AT YOUR OWN BEHAVIOUR, BOI.)


Jeg prøver å hacke systemet. Men jeg har ikke skjønt det ennå.


 

Case: Jeg sender en (helt uinteressant) snap. Fyren åpner den. Han svarer meg ikke.


Oh, boy, om alarmklokkene kimer. Høyt og skingrende, til jeg blir midlertidig døv.

Og den logiske tankerekken er som følger:


  • Å, nei, å nei, gud, nei. Jeg er kjedelig. Han synes jeg er kjedelig.

  • Eller, vent. Skrev jeg ikke en rar caption? Å, gud, jeg skrev en rar caption.

  • Det er rar jeg er! Jeg er verdens rareste.

  • Jeg er både rar og kjedelig.

  • Alle andre er normale. Nå snapper han med alle de NORMALE KVINNENE.

  • JEG MÅ BLI NORMAL!

Så jeg spiller cool girl til han har glemt hvem jeg er og BAM! treffer ham i fjeset med en hot, men sint selfie helt ut av det blå, fordi jeg ikke holder ut en sånn silent treatment fra en fyr jeg kun har møtt én gang.


Da svarer han.


Og jeg skjønner at han selvsagt bare har vært litt busy, jeg skjønner at han egentlig ikke er en lowlevel guy, at jeg er verdt å bruke tid på, og at det er klart vi skal gifte oss og få fem barn – helt til han ghoster meg igjen, etter at jeg sender bilde av katten min.


Og det er liksom forventet at man bare skal gå videre. At man skal være sånn: "Avvisning? Puh, thank you next, jeg er så mentalt trent at jeg er en bodybuilder oppi hodet mitt."


Men neida. Jeg bruker all min tankekraft på å finne ut hvorfor de på mystisk vis slutter å svare meg, og på å finne ut hvordan jeg skal skrive til dem på deres premisser – som jeg ennå ikke begriper hva er. Det er ikke rart jeg blir tullerusk. Det er en håpløs runddans. Jeg gir dem all makten. En gavepakke de ikke selv vet at de mottar.


Men jeg LIKER det jo ikke. Jeg blir en slags alternativ spøkelsesversjon av meg selv, glassaktig, flytende, som disse manetene:



– uten bakkekontakt eller kontakt med mine EGENTLIGE ønsker og behov.


Jeg flyter etter dem og stikker dem med tentaklene mine, til de svømmer avsted med brennmerker og et sterkt ønske om aldri å omgås maneter igjen.


 

Og for all del. Jeg kan sikkert lære noe av dette en dag. Vokse som menneske. Bli en moden kvinne. En som ikke bryr meg om å få bekreftelse. Som bare er superrolig i meg selv, som aldri trenger at en hot mann sier at hun er den deiligste dama han noensinne har møtt og at herregud, han er heldig som i det hele tatt får lov til å SE på henne.




... men den dagen blir om mange, mange år.


 
 

Jeg prøver å holde motet oppe, jeg prøver som alltid å tenke positivt.


Men når folk:

  • Tror at speil-selfie der de flekser bicepsene sine er hot

  • Blokker deg i midten av en helt vanlig samtale fordi du sier du jobber på Norli (!)

  • Sender unsolicited dickpics fordi "vi hadde jo så god to..." HVORFOR GJØR FOLK FORTSATT DETTE?

... så blir man litt lei.


Noen ganger går det riktignok fint da. Du har jo for eksempel han koselige karen jeg dro hjem til før jul som var en catfish og som overtalte meg til å se skrekkfilm med ham i den lille mancaven hans mens vi spiste grandiosa og drakk cola med vodka i.


Han var så lett å snakke med, så morsom, at hadde han bare vært ærlig om sin identitet hadde det nesten vært hyggelig.

(Til tross for skrekkfilmen).

(Og grandiosaen).


Det var mange flagg i diverse nyanser av rødt som jeg ignorerte, dette er jeg fullt klar over. Men jeg tekstet adressen til en venn og la begravelsesplaner med en annen, så var liksom dekket i tilfelle det skulle gå virkelig galt.


Og det som er bra med å være en høy kvinne er at menn stort sett er litt redde for deg, så jeg liker å bruke det til min fordel. Så da han prøvde seg, glefset jeg mot ham og sa: "I am going home, boy", smekket han på hånden før han fikk åpnet smekken helt og stakk. Jeg er jo så skummel, han skjønte sikkert ikke at jeg ikke kan ta én pushup engang.



Uansett.

Don't be like me.

Stay home. Don't do drugs.* Drink hot chocolate, kids.



*Nei, mamma. Jeg tar ikke narkotika. Det er bare et uttrykk.

 
 

Så hva er konklusjonen?


Konklusjonen er egentlig at jeg ikke vil date. Jeg vil sitte hjemme og drikke vin mens jeg leser alle bøkene i leiligheten min (jeg har kanskje lest 0.3 % av dem) og finner indre ro. Og fyller hjernen min med kunnskap og vakre, sanselige opplevelser, snarere enn unødig stress.


Det er det jeg VIL. Men så har jeg behov for å vite at jeg ikke er fullstendig uelskbar. Jeg har behov for å vite at jeg ikke er en tapt sak, at min noe ustabile personlighet og mitt uhyre omskiftelige energinivå ikke skremmer bort alle på moder jord, jeg har behov for at noen skal løfte meg opp i de sterke armene sine, se meg dypt inn i øynene og si med en mørk og ru stemme: Eres la mujer más hermosa y única que he visto jamás y quiero pasar el resto de la eternidad contigo en una isla tropical. Cásate conmigo, señoriiiita.








Sukk.




Så derfor fortsetter jeg å lete.


 

PS. DM meg hvis du vet om en singel hot fyr da, som er keen.


Jeg er ikke desperat.




Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page