The sweet life of a wannabe South African | Reiseblogg - del 1

Hei verden! 🌍

Her tusler det og går, og ser man det? Jeg har plutselig vært i Sør-Afrika i 2 måneder.

Tenk.

2 måneder.

Det er like lenge som det tar å få tak i Taylor Swift-billetter på svartebørsen.

Tiden det tar å halvere et iPhone-batteri.

Tiden det tar å få bekreftelse på at mailen du sendte NAV er mottatt.

Kortere tid enn det tar å innse at fyren du dater egentlig har tre kjærester.

Lenger tid enn det er lov å ta abort i Florida.

2 måneder. Nå har hjertet begynt å slå, visstnok.

Og slå det gjør det her i Sør-Afrika. Det slår hardt og raskt som et voksende babyhjerte.

Okei, abortgreia ville kanskje funket litt bedre for 2 uker siden, da jeg så smått begynte på innlegget. Men hva kan jeg si…eh, ting tok tid?

Det som er fint, er at jeg pleide å utsette å skrive, fordi jeg var usikker, eller følte meg uinspirert eller blæh kroppslig og åndelig. Nå har det latt vente på seg,  ene og alene fordi jeg har … hatt et liv?!

For en enestående følelse.

---

Del 1: Eg ve te Bergen, ve te Bergen med det samme

Vi begynner i Bergen. Denne uimotståelige byen som har huset så mange av Norges historiske skikkelser. Byen som introduserte oss for Grieg, for Gabrielle, for Gunnar Staalesen. Byen med bryggen, byen med Fløibanen, med Fisketorget. Byen med

DET ABNORMALT GRUFULLE VÆRET.

Jeg har permanent ødelagt skoene mine, fordi jeg måtte dasse rundt i slaps den siste dagen av kurset jeg var på.

Jeg prøvde iherdig å vaske dem inne på hotellrommet med hotellsåpe, for så å tørke dem med den særdeles daffe hotellhårføneren. Med det resultat at jeg satt på flyet til Johannesburg med middels tørkede sko som stinket.

De lukter fortsatt.

Uansett. I Bergen ble jeg kjent med min norske arbeidsgiver, Norges Musikkorps Forbund (NMF), og fikk hilse på deltakerne i prosjektet.

Prosjektet jeg er en del av heter PULSE og har holdt på siden 2001 (selv om det skiftet navn fra Bands Crossing Borders i 2013 av – du gjettet riktig – byråkratiske årsaker👏). Kort sagt får vi penger av den norske stat for å drive utveksling i krysningspunktet musikkpedagogikk og folkehelse – for å møte FN sine bærekraftsmål 3 og 4. For tiden er vi fire nordmenn i Sør-Afrika og fire sørafrikanere i Norge.

Og hallo. Det er skikkelig DEILIG å jobbe med noe som faktisk oppleves meningsfullt. Sjelen min har det rimelig fint for øyeblikket.

Vi er da ansatt av NMF, men jobber for Field Band Foundation, i Education-avdelingen.

Field Band Foundation har 8 ulike korps rundt omkring i Sør-Afrika, og jobber med å åpne flere, ettersom mange måtte stenge ned under covid. Hovedoppgaven vår er å utvikle undervisningsmateriell og holde kurs for de ansatte (og traineene) i de ulike korpsene.

Så eh… her har de jo virkelig ansatt rett person. Hiv o'hoi.

Sånn virkelig. Musikkteori-testene noen av disse bandlederne skal ta, har jeg ikke sjans på – siden når trenger man å kunne 6/16-taktart og tenornøkkel i livet unnskyld meg?!

Heldigvis er jeg en del av et team med tre andre musikere, og vi jobber med mange forskjellige områder, som early childhood development og show design, der jeg forhåpentligvis ikke trenger å være helt udugelig.

Pulse har for øvrig også en blogg! Ikke like fin som min, så jeg planlegger å pimpe den opp litt, men hvis du er nysgjerrig KLIKK HER.

Uansett, etter onboarding-kurset bar det av gårde til Johannesburg. Flyturen var lang, vond i rumpa og ikke spesielt begivenhetsrik, så vi hopper glatt over den.

(Jeg hoppet også glatt over å ta med meg favorittjakken min fra Amsterdam. RIP.)

---

Del 2: Norec Fatcamp

Første stopp etter flyreisen var Norec Preparatory Training, et ukeslangt kurs med deltakere fra andre prosjekter rundt omkring i Afrika, for å forberede oss på hva en utveksling innebærer. Eller som min nye venn og reisebuddy Benjamin døpte det - NOREC FATCAMP.

De serverte mat konstant. Det var i grunnen godt vi bare var der en uke, ettersom det var åtte typer dessert til hvert måltid.

NOREC (tidligere Fredskorpset) står for øvrig for 'Norwegian agency for exchange cooperation', og er de som sponser prosjektet.

På Norec fatcamp prøvde jeg mye rar mat:

Jeg får litt vondt i hjertet. Hallo, se så fine!!!!

Jeg prøvde også cream soda for første gang! Cream Soda er en del av Coca Cola Company men finnes ikke i Norge. Det smaker litt som kald butterbeer. Eller …eh, som navnet tilsier, krembrus. De har også masse druegodteri her, som gjør meg glad, skjønner ikke hvorfor ikke det er en ting i Norge.

Namnam

På Norec-kurset møtte jeg en hel skokk med velartikulerte, kunnskapsrike mennesker.

Min roommate Samantha skulle jobbe for en internasjonal juristorganisasjon. En annen der var visstnok etterlyst i hjemlandet pga. involvering i menneskerettighetsaktivisme og kunne ikke dra tilbake. Min norske dobbeltgjenger Sofie var sykepleier på Riksen, og skulle jobbe med nyfødte i Malawi.

Jeg følte meg rimelig utilpass i begynnelsen – hva gjør jeg blant disse supermenneskene liksom? – men etter hvert klarte jeg å snu perspektivet. Ja. Jeg skal «bare» jobbe med korps. Men det er så fint å se hva Field Band Foundation gjør for barn og unge i Sør-Afrika! Flere av barna her står jo faktisk i fare for å ende opp i ...noe mer sketchy miljøer enn du finner i Norge*, og Field band foundation gir dem et gratis aktivitetstilbud, et godt sosialt miljø og en mulighet til å lære om både musikk og livsmestring. Dessuten elsker gjengen på kontoret mitt jobben sin!

Jeg føler meg heldig som får lov til å være her ❤

*kanskje med unntak av Oslo, oh well.

---

Del 3: What u doin here, white person

De ulike korpsene holder for det meste til i Townships. Townships er drastisk forskjellig fra de mer velstående delene i Johannesburg, og særlig fra Sandton, der jeg bor, og som for øvrig er kjent som the «richest square mile in Africa».

Johannesburg ble Johannesburg pga. gullrush i 1886, og det strømmet folk hit fra hele verden. Da det brøt ut pest i 1904, valgte myndighetene å skylde på den afrikanske og indiske befolkningen og stuet dem sammen i et eget område utenfor byen, som jo er en hyggelig og rettferdig ting å gjøre.* Mange år senere kom apartheid og alt det der, og så sluttet apartheid, men elendigheten består. Så derfor er townships generelt fattigere, farligere og mye mer livlige enn andre steder.

---

*Hvis du vil ha en litt mer omfattende historisk bakgrunn og du for eksempel er pensjonert og har tid til å lese deg opp, kan du sjekke ut denne linken.

---

Den aller første søndagen her ble jeg med til «Carwashen» i Alexandra, en township ikke langt fra der jeg bor. Stedet fungerer som bilvask på dagtid og utested på kvelden. Det var så latterlig god stemning. Jeg følte jeg var med i en dansefilm fra 90-tallet.

Søndagen er for øvrig den store gå ut på byen-dagen i Sør-Afrika.

Snodig.

---

Jeg kunne pent lite om Sør-Afrika før jeg dro hit. Alt jeg lærte i min tidligere nevnte eksamen i 10.klasse (💛) var jo selvsagt blåst langt bort. Jeg hadde vel en eller annen vag idé om at det fortsatt hang igjen problemer fra apartheid. Men jeg tenkte at svarte og hvite var mer integrert, litt som i USA. Selv om jeg jo vet det finnes områder som ikke er spesielt integrert der også. Jeg trodde bare ikke det var normen. Dum og blond og alt det der.

Her kjennes alt veldig delt ut fortsatt. Du har noen områder, som Melville og Maboneng, som er urbane, kulturelle huber der du finner alle mulige typer folk. Disse stedene kjennes litt europeiske ut i stilen. Men så kommer man til townships, der du ikke finner noen hvite mennesker i mils omkrets, og der folk stirrer åpenlyst på deg med en blanding av skeptisisme og forvirring. Det er kanskje ikke så rart. Jeg har jo naturlig hudtype ekstra ivory too white to function, og er også sånn ca. dobbelt så høy som de aller fleste her nede. Hei og hå.

Det rareste er hvor kort vei det ofte er mellom de ulike områdene. I det ene øyeblikket kan du være omringet av svære, moderne bygninger, og to minutter senere ser du skitne boder, søppel i gatene og biler som holder på å falle fra hverandre.

---

Som en del av Preparatory Training den første uken, dro vi på en field trip til Soweto. Her dro vi på en liten sykkeltour:

Jeg er en kameleon.

---

Soweto står for South Western Township, men består egentlig av over tretti ulike townships. Bydelen er, som dere kanskje vet, mest kjent for å ha vært et slags arnested for apartheid-motstanden, mye takket være studentopprøret 16.juni 1976, da flere hundre ungdommer ble drept fordi de protesterte mot innføring av afrikaans som læringsspråk. 16.juni er for øvrig en fridag i Sør-Afrika og er kjent som Youth Day ❤

Som en del av turen, fikk vi et glimt av Mandelas hus, og av hjørnet der dette bildet ble tatt:

Muren bak bildet er delt inn i flere søyler av forskjellig høyde og representerer de ulike aldrene til skoleelevene under the Soweto Uprising.

Det var nok et av høyepunktene i prep-trainingen, ettersom det var første gang jeg fikk oppleve en township, og også fikk innblikk i bydelens rike historie. Dessuten fikk jeg en kjempeklem av en søt jente som gikk forbi meg. Og det er ingenting som topper det.

(Det andre høydepunktet som jeg bare må nevne kort var en helt spinnvill lek vi gjorde siste dag, som het ‘The trading game’. Vi ble delt inn i ulike «land» med ulike ressurser, redskaper og midler, og skulle forsøke å tjene så mye som mulig innen en viss tidsperiode. «Verdensbanken» ga kun penger til USA og «FN» lå og sov, så du kan jo tenke deg – det ble komplett kaos. Voksne mennesker som gikk fullstendig av skaftet!)

Fun fact:

Sangen ‘The lion sleeps tonight’ var opprinnelig en zulu-sang sunget i gruvene i Johannesburg, som en slags kamp-sang, og teksten betyr "we are the lions". Linjen «The Lion sleeps tonight» ble lagt til senere. Og så ble sangen kjent fordi fire hvite dudes spilte den inn og sa "Owimbowe" fordi det var det de hørte.

Her i Sør-Afrika synger de den hele tiden. Og på Soweto-turen brøt folk bare ut i spontansang og dans. Og da, mine venner. Da følte jeg at jeg var i Afrika. 😎

---

Dette ble muligens et litt ...rykkete innlegg. Jeg hadde jo egentlig en plan fra starten, men så har det skjedd så mye rart at jeg måtte klippe og lime og omorganisere, som et lite barn på hobbyverksted. Men det er så mange som ikke skjønner bæret av hva jeg gjør her nede, så forhåpentligvis vil dette gjøre det litt tydeligere 😊

Neste innlegg skal handle om Daily life in Africaaaa. Da får dere høre om venstrekjøring, gærne taxisjåfører, gated communities og andre kuriositeter.

Men før det stikker jeg en liten tur på dykkekurs.

Snakkes. Med mindre jeg blir spist av hai.