En nordmann i bane rundt de rare vanene til sør-afrikanere | Reiseblogg - del 5
- Julie Kristine Woie
- 2 days ago
- 10 min read
Hei og hå,
Your girl har nylig vært i Norge! Jeg var hjemme på påskeferie/for å fornye visumet mitt og hjelp, det var rart!!!
Alle går i Oslo?! Jeg måtte holde godt på vesken min, fordi jeg ble så stresset av hvor nærme folk gikk.
Alle ser like ut i Oslo?! Beanie eller caps, bart, litt korte bukser og lange hvite sokker, sound familiar?
Alle butikker er stengt på søndager i Oslo?! Okei ikke helt sant, jeg fant en Joker etter å ha gått helt opp til Rema 1000 før jeg skjønte at det var søndag.
Men uansett, jeg følte jeg var i en alternativ virkelighet. I et speil, i en gåte!
Og nå føles hele turen ut som en merkelig drøm. Jeg dro på hytta, pustet inn den kalde aprilluften, løp vennemaraton (hvor man bokstavelig talt løper fra den ene vennen til den andre), og tvangsklemte søsteren min ☺️
Men jeg tror det var på tide å komme meg en tur hjem. Utvekslingslivet var begynt å tære litt på, og da folk spurte meg: «Ja, du ELSKER vel å være på utveksling», måtte jeg smile sånn her:
før jeg sa: ja…joda….
Men nå! Etter en liten påfyllstur til Norge, føler jeg meg klar til siste innspurt her i Sør-Afrika.
Men fordi dette er en blogg - og på blogger forteller man sannheten - får dere herved et blogginnlegg om Sør-Afrika og utvekslingslivets …mindre glade sider.
La oss starte med:
Min signifikante vektøkning.
Visste du at jeg nå veier like mye som...
en middels stor sel
en typisk hunn-svartbjørn i østlige områder
Et digitalpiano
Pappa
🙃
Det er ikke første gang jeg legger på meg. Jeg har jo tross alt vært på utveksling før! Da la jeg på meg på puppene, hoftene og ...haka. (Jaja, man velger ikke hvor man lagrer fett, si.)
Nå har jeg lagt på meg overalt, egentlig. Jeg har begynt å ese ut, som en bolledeig som har stått litt for lenge uten oppsyn.
Jeg var forberedt før jeg dro, men i flere måneder gikk det liksom greit, før det plutselig sa PANG. Det er rart med det, når man bikker 30. Jeg kan ikke lenger spise ubegrensede mengder sjokolade og pizza uten synlige konsekvenser.
Det skal sies, da, i Sør-Afrika er det helt greit å være stor. Som min kollega sa det:
A woman should be voluptuous.
Og voluptuous har jeg blitt, gitt.
Dess større du er, dess mer oppmerksomhet får du i dette landet. Det er ganske forfriskende egentlig. Særlig ettersom heroin chic har fått et comeback i vesten.
Det har det ikke i Sør-Afrika! 💛
Men, okei. Vil høre om hva som befinner seg på den andre siden av utvekslingslivets flekkfrie fasade?
Jeg har jo tidligere skrevet mest om det som er kult og nytt og spennende. Og det er mye kult og nytt og spennende. Men det er ikke bare safari, sol og basseng.
Mange har det tøft på utveksling. Da jeg var i USA på videregående, måtte venninna mi fra Kirgisistan bytte familie fordi det var så krise. Og alle som har lest Matthew McConaugheys bok, vet at han bodde med en seriøst forstyrret australsk familie da han var 18. (Forøvrig en veldig bra selvbiografi.) Jeg var heldig da. Det vanskeligste for meg var at jeg bodde med to personer av det rimelig rasjonelle slaget - som en ansatt i organisasjonen sa trøstende: Honey, they're engineers.
Men det er ikke av ingen grunn man snakker om kultursjokk. Imidlertid ser man ikke nødvendigvis forskjellene så tydelig i begynnelsen. Da jeg var på innføringskurs i Sør-Afrika med folk fra mange ulike afrikanske land, husker jeg at det virket som om de største forskjellene gikk på gen z/millenium-aksen, heller enn ekvator-aksen. Men etter at jeg hadde vært her en stund, begynte jeg å legge merke til ganske grunnleggende forskjeller. Og jeg innser at det finnes så mange tankesett som er innbakt i ens egen kultur som man rett og slett ikke er klar over i starten.
Men at det største kultursjokket skulle komme nå, et helt år etterpå, det hadde jeg faktisk ikke forventet.
Så. Her er 10 former for kultursjokk jeg har støtt på i Sør-Afrika:
1) Det er veldig viktig å bevare ansikt
Sist jeg stilte litt for mange frustrerte spørsmål, gjorde jeg i følge en kollega sånn at teamet vårt tapte ansikt. Og de sier det rett til...ja, ansiktet ditt da. "VI MÅ IKKE TAPE ANSIKT".
Unnskyld at jeg sier det, men det hele kjennes så ...gammelmodig ut? Jeg føler jeg er hoppet inn i en Jane Austen-film.
Jeg antar at det er sånt politikere og kjendiser må tenke på. Men jeg har hele tiden nytt godt av godene det medfører å være hverken politiker eller kjendis.
Til ettertanke: Hvordan kan man miste ansikt egentlig? Mister man munn eller øyne eller nese? Eller kanskje (i mitt tilfelle) en feit hake?
2) Det finnes ikke egentlig årstider her
Jeg trodde aldri jeg skulle savne vinteren. Jeg hater vinteren. Jeg er ikke som nordmenn flest. Sånn, du våkner og ser et fint lag med frisk snø utenfor, sola skinner og du kjenner gleden boble opp inni deg og skriver på insta: Deilig tur i marka i dag! med bilde av en termos og en appelsin.
Jeg synes vanligvis vinter er totalt unødvendig. Men nå har det vært en eneste lang vår siden jeg kom hit, og det er rart? Hallo, liksom, står tiden stille?
Jeg vil ha snø?!
3) Apropos snø. Folk kaller meg hele tiden umlungo
Stort sett er det sånn "jaja, hohoho, jeg er en hvit person, det stemmer det". Men til slutt blir man litt lei. Jeg blir sånn, dude, du har sett en hvit person før, du kan slappe av litt.
For litt siden var jeg på konsert, der jeg var den eneste hvite personen. Og etterpå fikk jeg høre at folk hadde baksnakket meg og oppførselen min (jeg hadde snakket en stund med en hyggelig mann, noe man tydeligvis ikke skal gjøre i den settingen, siden jeg var der med en annen). De hadde tisket og hvisket og vært sånn «hvorfor står umlungoen og snakker med noen andre?» og «han prøver seg på umlungoen».
Æsj.
Jeg kan begynne å ane konturene av hva det vil si å bli redusert til bare hudfarge. Pluss at jeg skjønner ...eh, endelig? hva damer mener når de snakker om å bli objektivisert. Jeg vil banke inn i skallen deres at jeg har en personlighet?! Og at jeg bare ville prate litt.
Men det går jo ikke, for jeg skjønte ikke noe av dette før etterpå.
En annen ting når folk roper umlungo etter deg, er at man liksom automatisk blir gruppert med «overklassen». Og det stemmer jo for så vidt. Men så føler jeg liksom at hele historien til hvite folk i Sør-Afrika hviler litt på skuldrene mine. Og det gir meg vondt i nakken.
4) Sør-afrikanere elsker å gå rundt grøten!
De advarte oss om at nordmenn er ganske direkte og sørafrikanere mer indirekte i kommunikasjonen. Og jeg tenkte det betydde noe à la dette:
Sør-afrikanere: Hey girl! Hvordan har helgen din vært? [Prat om helgen i 5 min]. Du, når du får tid, kunne du sett på mailen jeg sendte deg?
Nordmenn: Jeg trenger svar på mailen.
Så da tenkte jeg at den sør-afrikanske varianten var mye koseligere. Og at jeg er litt sør-afrikansk til tider.
Og det er litt sånn. Men det er også dette:
Asså. Jeg må virkelig konse for å klare å dra ut poenget fra noen av setningene her.
5) En del sør-afrikanere er grunnleggende skeptiske
Nå er jo kanskje ikke dette så altfor dumt. Sånn med tanke på at øh, alle nordmenn er smertelig naive. Men det har også gjort det vanskelig å bli ordentlig kjent med folk. Særlig fordi denne skeptisimen nok til tider retter seg litt ekstra mot hvite folk.
Vi (nordmennene) fikk nylig tilbakemeldinger på at vi virket respektløse og frekke på en workshop. Deltakerne hadde da fått inntrykk av at vi tenkte vi var mye bedre enn dem. Noe som absolutt ikke var tilfellet. Men vi hadde tydeligvis kommunisert på en måte som ble oppfattet helt feil.
Etter å ha diskutert det i teamet, innså jeg at det nok er mange underliggende holdninger og syn på hvite mennesker som er annerledes i nettopp Sør-Afrika, som jeg ikke har vært helt klar over, og at det derfor er ekstra viktig at vi bruker tid på å bygge tillit til de lokale - og at vi ikke kan forvente at de bare skal gi den tilliten til oss.
Jau jau. Learning the hard way.
6) Hele hushjelp-bonanzaen
Det har vært drama.
Vi har da hushjelp. Som var rart i begynnelsen, men som jeg nå er blitt... litt for vant til 😎 (Jeg begriper ikke hvordan jeg skal klare meg når jeg kommer tilbake til Norge. Man må vaske sin egen do?!).
Men det er fortsatt rart å ha hushjelp som vi skal betale lønnen til. Når standardlønnen er så dårlig. Jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet for dette, samtidig som at jeg ikke egentlig er i en posisjon til å punge ut med masse ekstra cash.
Men en del huseiere har ikke så mye respekt for hushjelpene sine. Da min norske kollega bodde i Cape Town for noen år siden, hadde visstnok huseieren vært så uspiselig at hushjelpen satt og ventet stille dersom hun ble ferdig for tidlig, for dersom hun gikk før tiden og ble sett, ville hun fått sparken på dagen.
Og sparket på dagen, det ble hushjelpen vår også. (Men vi måtte si det til henne, for huseier hadde ikke anstendighet nok til å overlevere nyhetene selv.) Hun hadde da ikke noe kontrakt eller oppsigelsestid, det var takk og adjøss. Og hun hadde allerede gått lenge uten lønn, pga renovasjon av leiligheten. Og jeg trenger kanskje ikke å nevne at jeg synes hun ble sparket på dust grunnlag?
Det ironiske her, er at da jeg flyttet tilbake etter renovasjon, lå det egyptian cotton-sengesett på senga mi til 7 ganger dagslønna til hushjelpen vår.
Tjohei.
7) I arbeidslivet er det hierarki som om vi befant oss i Ludvig den XIVs palass
Det er rimelig forvirrende. For på den ene siden spiser alle lunsj med hverandre og de fleste har åpen dør-policy, mens på andre områder er det ekstremt viktig at man spør x og y og z, før man spør æ og ø og å. Og jeg får det bare ikke inn i hodet. Det virker så unødig kronglete. Så konsekvensen er jo selvsagt at jeg driver og fornærmer gud og hvermann uten å mene det, hele tiden, bare ved å være norsk.
8) Dating/vennskaps-kultur
THOU SHALT NOT BE FRIENDS WITH PERSONS OF THE OPPOSITE SEX.
Det er liksom litt opplest og vedtatt her. (Selv om man tydeligvis kan være venner med kollegaer? Jeg skjønner fortsatt ikke helt skillene her.) Det stammer nok litt fra det faktum at menn er kjent for å være utro her, og da er det så klart farlig å la damer og menn henge for mye, for da kan hva som helst skjeeeee.
Men altså. Hvis man skal følge logikken her, kan homofile da ikke være venner med andre menn? Hva hvis du selv er heterofil, må du passe deg for å bli venn med menn som muligens kan tenkes å kanskje være homofile? Altså?
Og tenk å bare ha jentevenner da?!! Hjelpes. Ikke godt for psyken.
Side note: Jeg sier ikke at norsk datingkultur er alfa og omega. Den er jo virkelig ganske på trynet. Hadde en lang samtale med en fra Sør-Afrika som bor i Norge, og han hadde laget en hel analyse på det, fordi det var så utrolig kryptisk og lite intuitivt. Da han presenterte analysen for en annen fyr fra Sør-Afrika, fikk vedkommende totalt hakeslepp. "Mener du å si at hvis jeg ser en vakker kvinne gå forbi meg på gata, kan jeg ikke be henne ut?! Men hva hvis det er min fremtidige kone?!!!"
Han var i totalsjokk, og sverget at han aldri ville reise til Norge.
9) VIP-kulturen lever i beste velgående
Det er helt vanlig at gjester får spesialbehandling, mens vanlig dødelige får mye dårligere mat og må sitte for seg selv og se på at de sitter ved dekket bord. (Litt som da jeg jobbet på Norli, når jeg tenker meg om….de disket opp med gourmetmåltid til hovedkontoret, og så fikk vi ansatte på gulvet spise restene etterpå :) )
10) Alle de 1001 språkene
Det finnes 11 offisielle språk i Sør-Afrika. Som er slitsomt. Det er så mye info og humor jeg ikke får med meg. Og jeg vil jo bare høre alt sladderet, er det så mye å be om?!
Jeg synes det er mye mer utfordrende å bo her enn i USA og England, og jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje har vestlige samfunn har noen fellestrekk som gjorde USA og England enklere? Kanskje er det ekstra forvirrende her, nettopp fordi Sør-Afrika virker så vestlig på mange fronter?
Eller så er det kanskje bare at jeg har glemt hva som var vanskelig de andre gangene. Akkurat som at jeg glemmer at jeg får vondt i magen av å spise is.
Hver gang.
Jeg har forresten begynt å lese et manus i uka! (et nyttårsforsett jeg faktisk har klart å holde meg til så langt!). Sist uke leste jeg Emily in Paris S1E1, og ja -- jeg vet at det er satt på spissen. Men hun går på kultursmell etter kultursmell etter kultursmell -- og jeg følte meg altså så SETT OG HØRT <3
Å være på utveksling er altså ikke bare fryd og gammen. Men jeg vil ikke være utfordringene foruten, for som jeg skrev i den første reisebloggen min, trengte jeg nye impulser. Og det er jo naturlig at man reagerer på noen av de nye impulsene, hvis ikke ville de kanskje ikke vært...eh, nye impulser?
Men balanse er viktig!! (det vet alle som noensinne har gitt meg en klem, og fått høre at jeg må ha klem på begge kinn). Så her er 10 ting jeg liker med Sør-Afrika:
1) Kollegaene mine på hovedkontoret
2) Å ha en fast jobb å gå til
3) Basseng i hagen
4) Parkeringsprisene
5) Varmen og solen
6) Å kjøre rundt i Johannesburg
7) Min nye jazzfiolinlærer
8) Sør-afrikaneres sans for humor
9) De helt usannsynlig gode musikalene de setter opp her (sånn hæ, jeg har bodd i London, og de er bedre her)
10) At folk spontant bryter ut i sang når man er i en gruppe :)
PS! Jeg har endelig begynt å ta tak i språkopplæringen! Det har skremt meg litt, fordi det er mye nytt og skummelt, og å prøve å snakke et annet språk i tillegg, men jeg jobber jo best under press, og nå har jeg under fire måneder igjen.
Så nå kan jeg blant annet si: Galetse biri
eller min favoritt: iShower.
Er du i tvil, ta et engelsk ord og sleng på en I foran, så vipps! har du zulu.
PS 2! Vennene mine hjalp meg å gi min tidligere hushjelp en liten kompensasjon fordi hun mistet jobben og inntekten sin. Og det var så koselig, jeg besøkte henne og hun ga meg verdens beste klem <3
PS 3! Vi stakk nettopp en liten tur til Zambia for å se Victoria Falls. Tihi.
Jeg har mange fine stempler i passet mitt nå 💛
Intereressant for meg som vokste opp i Sør Afrika å lese. Okuthakaselayo ukufunda.