Et villmarksliv

Jeg var leder på en friluftsleir forrige uke.

Da mamma og pappa hørte dette, lo de så cola zeroen spruta.

Jeg, som ikke har retningssans, som hater å gå på tur, som ikke eier goretex-sko - jeg skulle være leder på friluftsleir. Jeg kan ikke se opp og ned på et kart, har aldri holdt et kompass i hele mitt liv, og klarer ikke engang å finne bilen på parkeringsplassen uten å gå fem runder rundt samme stolpe.

Jeg holdt som regel baktroppen da vi gikk tur, ikke fordi jeg var en ansvarlig og inkluderende leder som skulle sørge for at alle var med, men fordi jeg var i så elendig form. Alle andre spurtet opp helt idiotiske steinvegger (fem meter mellom hvert skritt) og sang hallelujah mens den eneste tanken jeg klarte å forme i hodet mitt var: 'Hvor er oksygentanken min?' Jeg følte det som om jeg befant meg i Himalaya-fjellene. (Og godt er det at det bare var en følelse, for hadde det vært virkelighet hadde jeg garantert ikke kommet meg ned igjen.)

Og ikke nok med at jeg ikke fikk puste. Det regnet så jeg trodde jeg befant meg midt i en foss. De andre var sånn: 'Ut på tur aldri sur', 'Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær', 'When life gives you lemons, make lemonade'.

Jeg var sånn: 'Glasset mitt med lemonade er så halvtomt at det ikke er særlig mye mer igjen her.'

Jeg falt og skled i gjørmen, peste, kom meg opp, lo av det (falskt) for at ungene skulle skjønne hvor utrolig sporty jeg var, og hvor gøy jeg hadde det på tur, skled igjen, kom meg opp igjen, skled enda en gang - og ble liggende til de kom ned igjen.

(Et veldig nøyaktig bilde av hvordan det var under presenningen vi satte opp den første dagen.)

---

I tillegg er det det der med å jobbe med unger da. Unger som nesten er tenåringer og nesten for kule til å svare deg når du spør spørsmål de synes er teite. Av og til gikk det greit, og vi snakket om legoklosser og minecraft, men så, da jeg ba Sofus* om å ta på regnjakke fordi det regnet - hallooo liksom - så han bare på meg og vinket på en sånn rar, creepy måte:

- for deretter å ignorere meg og fortsette å leke med de kule gutta. (Han ble senere syk og måtte være hjemme den siste dagen. Mihoha.)

Og hva er greia med at unger har det med å hyle, helt ut av det blå og av ingen annen grunn enn å plage meg og ørene mine? Jeg fikk oppriktig talt lyst til å denge til den ene gutten så kan kunne kjenne på litt av den smerten jeg kjente på i det han rev i stykker hørselen min. Men jeg klarte med nød og neppe å holde impulsene mine under kontroll.

Likevel - jeg kan inrømme det - var det faktisk riktig så koselig torsdag kveld, for da overnattet vi i gapahuk. Da var det bare fire deltakere med, og vi spiste pinnebrød og s'mores og laget trefigurer sammen. De fleste laget øks eller skjold, mens jeg derimot, jeg laget Romroboten Ronny Rakett:

Asså. Talent. Jeg sier ikke mer.

Da barna hadde lagt seg, og de siste strålene trengte gjennom trærne og varmet kroppen, kjente jeg på skogens stillhet, friluftsfreden og myggens magi. Jeg pakket meg godt inn i soveposen min, og hadde to ulltrøyer og to fleecejakker på og sov som et lite barn. Men nå har jeg fått nok frisk luft for et helt år, så nå kan jeg sitte inne og kose meg med film og is med usedvanlig god samvittighet.

Med vennlig hilsen Føniksen

* Navnet er endret av hensyn til vedkommendes personvern.