11. DESEMBER: Roger

Hvorfor var det så forbasket vanskelig å være Juleherre? Ingen ville jo gjøre som han sa. Roger vandret frem og tilbake på sitt herrelige soverom. De mørkerøde gardinene i tung fløyel var trukket for, og det mørke rommet oppslukte Juleherren og gjorde at han tenkte enda mørkere tanker. Det førte også til at han snublet i sine egne bein og fikk et kraftig blåmerke på haken. Roger sa: – Au, – og vandret videre.

Alt hadde sett så lett ut fra utsiden. Helt siden han var en liten gutt hadde Roger drømt om å få regjere over et lite folk. Høre sitt eget navn ropt ut over fjell og daler. Se sitt eget ansikt reflektert i nordlyset. Bli tilbedt av herskarer av undersåtter. Og her hadde muligheten oppstått, helt ut av det blå. Julenissen hadde endelig dødd og det elendige samfunnet hadde ikke engang tenkt på en etterkommer. Oooo, julenissen var så himla udødelig. MEN HVEM VAR DET SOM VAR DØD NÅ KANSKJE? Hah! Roger tok en piruett og falt. Kneet deiset i bakken og brakk. Det gjorde vondt.

Han ble liggende og tenke i flere minutter. Ikke på kneet, det fikk så være. Han tenkte ikke på hvordan han hadde tatt makten og hvor uendelig lett det hadde vært, men hvor uendelig vanskelig det var å faktisk ha makten. Han hatet å være upopulær. Det gjorde ham usikker og rar i magen.

Plutselig fikk han en lys idé. Han måtte få folket med på laget. Han måtte overbevise massene. Det var veien å gå. Roger masserte kneet sitt, noe som gjorde enda vondere, men fikk seg omsider opp på bena. Han trakk fra de mørkerøde gardinene i tung fløyel, - det var meget anstrengende, men til slutt fikk han det til. Solskinn strømmet inn gjennom vinduet, bortsett fra at det så klart ikke egentlig var solskinn fordi vi befinner oss på Nordpolen i denne fortellingen. Nei, det var sydenlampen til tanten hans som bodde i huset over gaten.

Likevel fylte det Roger med en dose indre solskinn, og han bestemte seg for å skrive en tale.

Men før det skulle han ta seg et glass rødvin og kose litt med sine tre koner.