- Julie Kristine Woie
TILLY OG BOKVANDRERNE
Sjanger: Fantasy
Type: Barnebok | 10-12 år
Forlag: Harper Collins
Forfatter: Anna James
Serie: Den magiske bokhandelen | BOK 1
Utgivelsesår: 2021
Se for deg at du har helt spesielle magiske krefter
og at du kan REISE INN i bøker.
Se for deg at du får møte favorittkarakterene dine,
og at du må unngå sleipe pirater og hjerterdronninger som vil kutte av deg hodet!
Se for deg at du må finne moren din, som har vandret inn i en bok, og som sitter fast mellom permene -
og at du blir forfulgt av en besatt bibliotekar som vil stoppe deg fra å finne henne!
Se for deg en fortelling om BOKMAGI
... og så ser du for deg at det er skrevet av nabokona, som jobber som revisor.
Altså.
Mine kinn er våte av skuffelsens tårer.
Da jeg hørte om boka første gang, gråt jeg av misunnelse over å ikke ha skrevet den selv. Nå gråter jeg av helt andre grunner.
Plottet er riktignok juicy, som en saftig appelsin som man kan skvise som en feit og moden kvise. Men de burde hatt en sitruspresse eller noe, for her har de bare fått med seg litt juice, og altfor mye appelsinskall.
Historien går sånn som dette:
Tilly bor hos besteforeldrene som driver en liten bokhandel. Moren forsvant – puff! – da hun var veldig liten, og ingen vet hvor hun er. Faren er, som fedre flest, fraværende. Neida. Men joda.
Tilly elsker bøker – like mye som jeg elsket bøker inntil hjernen min (og lykken) ble ødelagt av sosiale medier – og er en helt ok+ jente. Snill med besteforeldrene og har en venninne som dumpet henne (sånn at leseren skal få sympati).
Det viser seg snart at noe er off i bokhandelen, og plutselig dukker det opp en jente i blå kjole, som heter... Alice?
Alice i eventyrland har bestemt seg for å besøke verdenen til Tilly, sånn ut av det... blå.
Tilly innser at hun har magiske krefter og at hun både kan se karakterer fra bøker og reise inn i bøker!!!
Tilly tar med seg sin nye venn, en nabogutt som jeg ikke husker hva heter (så minneverdig var han) og drar inn i bøker, først for moro skyld, deretter for å løse mysteriet om morens forsvinning.
Det viser seg nemlig at løsningen er å finne i boken "En liten prinsesse".
(En bok alle bør lese forresten, både fordi den er veldig søt og fin (som meg) og fordi den er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, som er min språkhelt).
Og spoiler, fordi dette er altfor juicy til at jeg klarer å la være –
Det viser seg at moren har hatt en liten *hysjhysj* affære med the dad – Captein Crewe – i En liten prinsesse (omgaaawd😱). Tilly er dermed halvt fiktiv! (Som er ironisk, ikke sant, siden dette er en bok, og hun egentlig er liksom, eh, helt fiktiv.)
Dette gjør at Tilly har litt ekstra spesielle evner! Og ekstra spesielle evner liker vi! Men... er de spesielle evnene nok til å løse gåten om morens forsvinning?
Vi får møte rare karakterer fra ulike historier, og boken leker med kjente fortellinger, og snur ting på hodet!
Vi møter også på mange morsomme konsepter, som underbiblioteket – et magisk bibliotek under the Library of London , kildebiblioteket, der de "originale" bøkene bor (les: de du aldri må reise inn i, for da endrer du historiene for alltid), arkivarene, bøkenes voktere og ettersatspapir, de tomme siden i slutten av en bok, som er der, ikke av praktiske årsaker, men for at karakterene i boken kan sprette tilbake inn i fortellingen, hvis de forviller seg for langt ut i boken.
Så ja.
Konseptet her er top-notch, dette kunne svevd der oppe med Harry Potter liksom, vingardium leviosa all the way, men redaktøren SOVNET PÅ JOBB. OG VEDKOMMENDE SOV I 100 ÅR.
Lille Tornerose, og hele slottet for den saks skyld, glemte visst formelen for hvordan lage en god bok.
Og det er litt merkelig, tatt i betrakning at dette handler om bøker.
Det er ikke vanskelig å gjøre denne boka bra. Historien er der, plottet er der, alle råvarene er der, men utførelsen var EKSTREMT MIDDELMÅDIG. Hyr inn en annen kokk, please.
Beskrivelsen av Tillys magiske bokverden og hvordan den fungerer blir bare dumpet rett i fanget på oss, som faktatekst på en melkekartong.
Der finnes ingen utvikling, og det blir kjedelig, rett og slett.
Det er litt som om Gygrid skulle vært sånn:
Yer a wizard, Harry.
Now. This is how 'ogwarts works:
There are four houses, gryffindor is the best,
yer friends will be Ron and Hermione
There's a ministry for magic
and a really cool wizard's bank
Voldmort is the bad guy
This little package in me hand is the philosopher's stone
it will make you live forever
and oh, yer a horcrux, Harry.
Og så sier Harry:
Cool.
Og så snakker de aldri om det igjen.
Harry Potter funker fordi man får små drypp om trollmannsverdenen, litt etter litt, som vi får lære om samtidig som Harry. Og da holder vi på interessen!
Ideen om Underbiblioteket for eksempel, hadde vært sååå spennende, hvis jeg ikke helt skjønte hvordan det fungerte, og Tilly måtte gjennom en eller annen test eller gjøre noe smart for å komme seg dit. Nå spaserer hun bare rett inn liksom.
Arkivarene – som blir beskrevet som bokvandringens FN, kunne vært mystiske og spesielle – nå virker bare som koselige kollegaer som jobber i kommunen.
Og de fleste løse tråder ble nøstet opp i for lett, særlig hemmeligheten om moren.
Når det er sagt har jeg ikke hjerte av stein. Ennå. Dette er bokmagi i aller høyeste grad, og duh, jeg elsker bøker, så jeg kommer selvfølgelig til å lese de andre bøkene i serien.
Men sukk. Kan noen støtte meg der jeg vandrer gjennom skuffelsens dal?
Commentaires