- Julie Kristine Woie
Putin, stalkere og hvite roser
Før jeg begynner. La oss ha 1 minutts stillhet for tapet av Barnevaktklubben på Netflix.
Takk🖤
Hjertet mitt er knust. I mange, mange biter.
Det var tidenes KOSELIGSTE serie. Og så klarer Netflix å ikke fornye den, kaste den i søpla, som om den var like råtten som matrestene jeg har i kjøleskapet mitt.
Jeg ser meg nå nødt til å kle meg i sort for alltid.
(Og ta til takke med å se på Love is Blind og Sexy Beasts i stedet.)
Anyway...
Hei igjen! 😊
Det tok visst litt tid å skrive et nytt innlegg (oops...). Men jeg tenker som så at siden jeg er så dårlig på å skrive regelmessig, får dere en gledelig overraskelse når jeg plutselig gjør det! Litt som når Taylor Swift slipper album?
Til mitt forsvar brøt det ut krig i Europa og sånn, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til verden. Som om blogging ikke var meningsløst nok fra før, liksom.
Tjohei.
Jeg hadde tenkt å lese spoken word på et event akkurat den dagen Russland bestemte seg for å invadere. Det gikk ikke, jeg fikk en liten eksistensiell krise, for hva var vitsen med å lese dikt og snakke om seg selv når verden gikk amok? Hva var vitsen med å gjøre noen ting? Jeg vet ikke hvordan folk forholder seg til grusomme ting som skjer langt unna og som man uansett ikke kan gjøre noe med, bortsett fra å kjøpe Jodix-tabletter og synge ekstra mange salmer. Hvordan gjør folk egentlig det? Jeg vet ikke noen ting.
Jeg får mareritt av nyhetene, jeg.
Irriterende filmatiske mareritt og.
Jeg drømte at jeg sto ved den russiske grensa. Det var natt og alle løp bort i panikk. Jeg holdt på å begynne å løpe, jeg også, men hørte noen rope: Nei! De vil tro du er skyldig og skyte etter deg, så jeg bråstoppet. Jeg unngikk skudd og trodde jeg var trygg. Men da sa den navnløse skikkelsen ved siden av meg disse ordene (og jeg husker dem ordrett for det gjorde ordentlig inntrykk på meg av alle mulige grunner): Du har ikke forstått noen ting. Så zoomet drømmen brått inn på min venstre fot, slik man bare kan zoome i drømmer, jeg kjente metall under sålen, og innså at jeg hadde tråkket på en mine. Og da våknet jeg.
Det var en koselig drøm.
Den ene kollegaen min er litt mer solid skrudd sammen enn meg. Hun klarer å ha et mye mer distansert forhold til nyhetene, som om det hele er en slags absurd fotballkamp. Hun synes det er spennende. Kanskje er det kynisk, og kanskje er det kaldt, og kanskje vil jeg helst bli sånn som henne.
Enten det, eller så må jeg se litt mindre nyheter. Ettersom jeg ikke er en verdensleder*, krigsreporter eller jobber i FN, tenker jeg at det er begrenset hvor mye gift det er bærekraftig å ta inn i den skjøre, lille hjernen min.
Jeg er enig i at Putin er en hest, da.
Og jeg har selvsagt canceled min russiske bestevenninne, Liana. Jeg kan tross alt ikke menge meg med slike som henne, nå.
Jeg har også lært noe nyttig om selvfølelse. Det er viktig å sammenligne seg med de rette menneskene. Sammenligner du deg med Vladimir Putin, for eksempel, kommer du alltid godt ut!
(* Beklager, jeg sa jo i et tidligere blogginnlegg at jeg skulle bli verdenshersker, men det ser dessverre dårlig ut...)
Men nok om krig. Jeg blir kvalm.
Her er en update på livet mitt, som heldigvis ikke er så dramatisk.
Selv om jeg skriver dramatiske tekster.
Elegant overgang der.
Jeg studerer da manus, for de som ikke har fått det med seg. Og akkurat for tiden har vi en del spennende prosjekter på gang. Hodet mitt er litt kokt, som en torsk.
Vi er nettopp ferdige med lyddrama-prosjekt (=radioteater, hvis folk blir forvirret. NRK Radioteater endret navn til NRK Lyddrama, fordi ordet Radioteater visstnok har gått ut på dato. Akkurat som Barnevaktklubben 😭😭😭)
Vi skrev korte 5-10 min stykker i grupper (samarbeid med lydlinja). Jeg og min venninne Magdalena the Magnificent skrev Hey Stranger! – et juicy stalker-drama😎, der jeg (uforberedt) endte opp med å spille hovedrollen – den juicy stalkeren – pga. sykdom i skuespiller-klassen. Det var en interessant opplevelse. Jeg måtte sitte i en sofa og kline med min egen hånd, mens jeg hvisket forførende inn i øret på motspilleren og folk sto med mikrofon oppi fjeset mitt.
Lydfolka våre gjorde en veldig god jobb*, og jeg klarte faktisk å høre på min egen stemme uten å besvime. På premieren fikk vi til og med hvite roser av skolen.
(*kremt* til tross for bevisst bruk av tacky musikk i en av scenene. De sa det hørtes ut som noe David Lynch-aktig. Jeg syntes det hørtes ut som Yoga music for relaxation and meditation. Three hours uninterrupted på Youtube.)
Nå holder vi på å spille inn kortfilm-manuset mitt (wiiii!), men det er så spennende at det må få et eget innlegg.
Vi har også skrevet korte tekster for teater, som vi skal skal ha regi på selv etter påske. Mitt er et absurd stykke om å sitte fast i en myr og spise for mange blåbær.
Jeg gleder meg.
Endelig skal jeg få torturere unge og ferske skuespillerstudenter!
Endelig skal jeg få MAKT.
Vi kan bruke han her igjen. For han er creepy. Som meg.
Skål for makt, håndklining og tacky yogamusikk.
Og for håpet om at president Putin vil lide samme skjebne som President Snow. Man bør ikke kødde for mye med befolkningen sin.
