top of page
  • Julie Kristine Woie

Om London, kjærlighetssorg og en spansk frisør | Del 1

Helloooooo, all my single ladies ❤



Dette skulle egentlig vært en koselig post om London, om en skikkelig fin kjærestetur, om å møte gamle venner, et I'm a person of the world!-innlegg.


Men så dumpet min kompanjong meg. En måned etter at vi kom hjem. Så tanken på London har nå en litt ubehagelig ettersmak. Som øl.


Jeg skal likevel forsøke å gi et noenlunde nøytralt bilde av vår tur dit (dere får ignorere de, eh, kreative kallenavnene), og også litt om min tur til Spania senere. Men først får dere servert en god porsjon av Julies kjærlighetssorg. Jeg anbefaler å sette på Taylor Swift i bakgrunnen, for maksimal effekt av lesingen.


Advarsel: Litt langt innlegg det her, så du får ta det i små doser, sammen med vitaminene dine. Jeg har delt det inn med underoverskrifter for deg, da!

 

ACHY BREAKY HEARTS AND STUPID PEOPLE


Det var, i ordene til min eks, et fucka breakup.


(Hint: Involverte en full mann, en gråtende dame i fuskepelsjakke og et snurrende dansegulv).


Det hele opplevdes så filmatisk, klisjé og absurd på samme tid at jeg tenker det kanskje blir filmmanus av det. Venninna mi mente bestemt dette må bli en sånn Stavanger-film med banneord i tittelen. Så watch out, verden. Han burde kanskje ikke slått opp så brutalt med en spirende forfatter. Fyren ga meg tross alt tidenes sluttpakke.


Bruddet skjedde fullstendig ut av det blå, enten fordi jeg er for naiv til å se signaler eller fordi menn er ... scum?


Jeg liker å tro det siste. Så jeg kjøpte ny t-skjorte i anledning hendelsen:



Er den ikke fin? ❤

 

Jeg har virkelig kjørt på med alle klisjéene. Og da mener jeg alle.


Skal man først ha kjærlighetssorg, får man gjøre det ordentlig, tenker nå jeg.


Her er min foreløpige liste:


1) Jeg klippet pannelugg og farget håret

2) Skrev sånn 10 dikt.

(Skal utgi diktbok. Den skal hete "Moden Mann", og jeg skal sende den i posten til foreldrene hans.)

3) Leste sinna-slam-dikt om han på Uhørt, som er utestedet der jeg ble dumpet. Salen var stappfull av folk som nikket bekreftende da jeg leste linjen: Jeg skulle ønske du sto foran meg, så jeg kunne spy deg i trynet. Det var en vidunderlig opplevelse. And I TOOK THE PLACE BACK Y'ALL.

Var også der og danset forrige helg, med hot guys. (Okei, de var ikke så hotte. Men de var guys. Og jeg fikk kommentaren: You dance like a Spanish girl. Noe jeg kan leve på den neste måneden.)

4) Jeg forstår endelig alle popsanger noensinne skrevet. Har hørt på "Sour" av Olivia Rodrigo på repeat og følt meg veldig som en 17 år gammel jente igjen. Nå går det mest i sint kvinne-rap.

(Å kalle det "kvinne-rap" ville selvsagt vært patriarkalsk å si, hadde det ikke vært for at det er viktig å presisere at det nettopp er kvinner som rapper. Siden jeg nå hater alle menn).

5) Skremte en kjent forfatter bort fra Norli for alltid, cause I don't take no shit no more.

6) Publiserte en skikkelig klein cover-låt på Valentines, u-ironisk, fordi jeg var så lei meg at jeg faktisk ikke brydde meg. Hvem ville trodd.

7) Har begynt å trene regelmessig. Wtf. Men jeg skal få Miley Cyrus-revenge-body, just u wait and see. Imma be ripped.

8) Har snart lært meg "Death by a thousand cuts" av Taylor Swift på gitar, og drømmer daglig om å spille den for eksen, så inderlig og ektefølt at han innser at han feiltolket egne følelser og tross alt faktisk elsker meg og vil ha meg tilbake.

9) Sa jeg ville ha tilbake julegaven hvis han ikke hadde tenkt å bruke den.

10) Har sunget Fuck You, Chiquitita, So What og All by myself sammen med min bestekompis på karaokebar i Spanien.

11) Nøyaktig en uke etter bruddet – på minuttet – satt jeg på bar og strigråt, mens jeg rev i stykker små papirhjerter venninna mi hadde laget til meg og 'I wanna dance with somebody' spilte i bakgrunnen.


Og sist, men ikke minst...


12) Gjenskapte den ikoniske konfekt-scenen fra Lovlig Blond.




 

Helt ærlig. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å gjøre noe som helst, jeg, når de har vondt i hjertet sitt. Dette har vært meg de siste to månedene:



Og dette:


Man går gjennom den første sorg-syklusen, ikke sant, og tenker: Der! Der har jeg vært gjennom alle sorgfasene. Men så er hjernen sånn: LET'S GO AGAAAAIN.



(GIFs er fortsatt gøy. Sorry not sorry.)


Det er også veldig lett å konsentrere seg. Særlig siden hovedpersonen i manuset jeg jobber med er påfallende lik min eks-kjæreste, hva gjelder både navn og profesjon (må presisere: manuset mitt er historisk drama, så dette er tilfeldig, ikke fordi jeg er patetisk).

 

ALLE ELSKER MUSIKALER, SÆRLIG EKSEN


Men. Spol tilbake, backtrack, reverse time og sånt. Før jeg nådde mitt katatoniske stadium, før all skiten datt ned over hodet mitt som duebæsj i Venezia (anbefales ikke), mens mitt lille hjerte fortsatt var intakt, var jeg altså i London.


kjærestetur. Blæh.

Honestly. Når jeg ser folk holde rundt hverandre nå, får jeg brekningsfornemmelser. Det skjer helt automatisk.


Uansett.


En venn av meg fra da jeg studerte i London, spilte i en oppsetning av Narnia på West End. (Britisk broadway liksom, BIG DEAL). Det var siste helgen de spilte, så da var jeg sånn: Det er nå eller aldri! Og siden you-know-who aldri hadde vært i London, tenkte jeg det var en fin anledning å ta han med. Selv om han hater musikaler.


Men når han først måtte bli dratt med på en musikal, vil jeg si han var heldig, for dette var classy stuff. Det var en såkalt actor/musician-oppsetning, der ensemblet både spilte skuespill og instrumenter. Og de var virkelig gode. Jeg kunne giftet meg med cellisten ❤


Det var også et av de mest fortryllende produksjonsdesignene jeg har sett – med en svær rund sak midt på, som fungerte både som en klokke og en slags forhøyning som ga en ekstra dimensjon til scenerommet. Sammen med nydelig lyddesign løftet det frem tidsaspektet ved Narnia – tiden beveger seg jo i forskjellig tempo i de to verdenene – på en frysning-fin måte 😊


Musikalen var litt som et Taylor Swift-album. Gjennomført på alle fronter.

Jeg prøvde hele forholdet vårt å få musikal-hateren til å "se lyset", innse at de faktisk er verdt å se. Den forrige eksen hans hadde prøvd det samme, til ingen nytte. Så da han etter showet sa: "Det her var jo faktisk ordentlig bra. Kanskje jeg bare er kvalitetsbevisst", tenkte jeg...well.


I win.

 

Etterpå møtte vi kompisen min og noen andre venner. Vi fikk vi bli med opp på the Ivy, som er en private member's club, og vi følte oss alle veldig kule og smarte og viktige, og jeg tenkte "jeg må jo øve meg til når jeg blir rik".


Jeg overtalte også en av vennene mine til å spille på pianoet som sto der. (Han er et kunstnerisk geni, sånn by the way, og jeg tror han kommer til å vinne en Tony en dag)




 

Men én musikal er jo ikke nok for meg på en langhelg. Jeg så derfor Frozen – the musical også. Eksen slapp å bli med på det da, så vondt ville jeg han ikke på dette tidspunktet. Så det var meg og 50 000 barn i Elsa-kostyme der. Frozen var ikke så bra som Narnia, men du skal lete lenge etter et bedre kostymeskifte enn i Let it go. MGP kan gå og ta seg en bolle.


Fordi det var jomfruturen til anonym, gjorde vi også et par obligatoriske turist-ting. Jeg kjenner i grunnen at jeg ikke trenger å bruke sparepengene mine på London Eye én gang til. Det er virkelig fryktelig kjedelig, den går så treigt.


London Aquarium, derimot, var gøy, der er det masse søte fisker. Blubb blubb.


Og jeg fikk besøkt min favoritt-bokbutikk, den gigantiske Waterstones ved Picadilly Circus. Der kunne jeg fint bodd resten av livet. Inni butikken, altså.



Et av de kuleste stedene vi var på var Mr Foggs – en serie cocktail-steder med ulik tematikk. Vi var både på Mr Foggs gin parlor og House of botanicals. Og jeg ble altså så inspirert! Nå er min nye drøm i livet å starte mitt eget bok&gin-sted. Vegg i vegg skal jeg ha Julies pakkesalong. Jeg regner med å holde åpent i sånn ca 2 uker før jeg går konk. Men hey, man må jo følge drømmene sine.



I mean. Har du sett noe mer stemningsfullt?


 

Så dro vi hjem. Og så ble jeg dumpet.







(PS: Unødvendig å si, men aldri fly med Ryanair. Min tilbakemelding på TripAdvisor ble slettet fordi jeg brukte for stygt språk.)

 

Og med det har jeg plapret lenge nok.

Hvis du vil lese om den spanske frisøren, må du vente til del 2.

Jeg vil ikke torturere deg heller.


... selv om det var nettopp det den spanske frisøren gjorde.



(Hohoho, cliffhanger, eller?)


 
 










Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page