top of page
  • Julie Kristine Woie

Oktober update (i desember): Om praksis, pass og perfeksjonisme

Oi. Denne glemte jeg å poste (kanskje jeg var litt for ....stressa). Så dere får den nå 😂

 

UPDATE 1:

Jeg er ikke et stressa menneske. Virkelig. Ikke stressa i det hele tatt. På noen som helst måte.


Jeg sitter i et kontorlokale og ser rundt meg på alle de voksne menneskene som snakker om voksne ting, som møter, barnepass og hvordan løse problemer på raskest, mest mulig effektiv måte, mens jeg desperat prøver å løse det problemet som er trøttheten min. Jeg blir trøtt når jeg er stressa. Eller kanskje jeg bare er trøtt. Og stressa.


Jeg har praksis hos Henriette Steenstrup. Og sitter og leser manus. Prøver å lese skriften på skjermen min, kjempe mot det som kjennes ut som en nyoppstått dysleksi-diagnose, være effektiv, liksom. Men det er litt vanskelig når hun du jobber for er effektivitet personifisert, på speed. Det er uunngåelig at man føler seg litt som en snegle (Med hus. Jeg vil være en snegle med hus🐌)


At jeg endte opp hos henne, var overhodet ikke min fortjeneste, sånn forresten. Jeg hadde skrevet til en million folk i en måned, som alle hadde bedre ting å ta seg til enn å svare meg (forståelig nok). Så jeg sto der da, stressa, med to uker igjen til praksisen skulle begynne, og visste ikke mine arme råd. Men da nevnte Axel Hellstenius (et nydelig menneske og alles favorittlærer), dette som en mulighet.


Og jeg bare, jada, det er gøy, hun er kul, men jeg hadde ikke egentlig noen tro på at det kom til å bli noe av. Hun er kjendis liksom. Sikkert opptatt. Så jeg gadd ikke å stress-se Pørni, sånn i tilfelle jeg skulle møte henne.


Men så skulle jeg plutselig møte henne. Og ikke bare skulle jeg møte henne, jeg skulle møte henne, typ, neste dag. Så jeg rakk jo virkelig ikke å se Pørni. Så jeg måtte si til Henriette Steenstrup at hei, jeg vil være i praksis hos deg, men jeg, manusstudent liksom, har bare ikke tatt meg tid til å se hjertebarnet ditt og hele Norges favorittserie. Jeg smilte fårete og unnskyldte meg for denne flausen og hun bare: Ja. Det er litt flaut, ja 😂 Mens alle (absolutt alle) – dette var under et arrangement på Vega Scene – gikk forbi og gratulerte henne med strålende jobb på Pørni.


Men så lo hun sånn her:


og så var det greit.


Det er morsomt med praksis. Jeg får lage ræva Powerpoint-presentasjoner med morsomme effekter og får betalt for det. Og hun er kul og blid og mer klønete enn meg. Og det gjør meg glad!


Jeg har også sett Pørni nå da. Faktisk.


Den er rimelig god. Og søt. You should check it out some day.



Nei, vent. Det har du vel gjort allerede. Lenge før meg.

 

UPDATE 2:

Jeg er ikke et stressa menneske. Jeg, nei? Ikke i det hele tatt.


Ringer legen.


Ja, det er meg, igjen. Husker du meg, eller? Har bare vært innom tre ganger den siste måneden for fotproblemer, urinveisinfeksjon og angst. Skal vi bli bestevenner?


Og resepsjonist-dama, er sånn:



Hva trenger du denne gangen?


Jeg: Sovetabletter, please.


Hun: Du? Sovetabletter? Er det noen spesiell grunn til det?


Og jeg bare øh, jeg sliter med å... sove?


Hun (skeptisk): Javel. På hvilken måte da? Og hvor lenge har du slitt med det?


Jeg: Jeg vet ikke jeg, har vært av og på i et år, men har ikke sovet 3 av 7 dager denne uken, liksom. (Og jeg er KOKO i hodet mitt by now).


Hun: Tre dager. Det er jo ikke så mye. Trenger du virkelig det? Jeg vil sterkt fraråde det. I løpet av mine 40 år i helsetjenesten har jeg aldri en eneste gang prøvd det. Har du prøvd å roe deg ned før leggetid? Gå en tur kanskje?


GÅ EN TUR. GÅ EN TUR MY ASS.



(Jeg bestilte legetime. Fikk sovetabletter. )

 

UPDATE 3:

Jeg er ikke et stressa menneske, jeg har et sunt og normalt perspektiv på ting, ikke stressa, nei.


Jeg har vært pass-løs i mange måneder, da det forrige gikk ut i februar.

Confession: Grunnen til at jeg utsatte det i evigheter var at jeg grudde meg til å ta passbilde.


Jeg ville det skulle bli sånn her:



Og ikke sånn:


Men det gikk ikke helt som jeg ønsket.


Jeg hadde en dårlig dag, med store poser under øynene og gusten hud.


Irriterende nok hadde jeg egentlig først booket time ute i Bærum. Da hadde jeg en GOD dag. Jeg så våken og frisk ut, følte meg til og med ganske pen. Jeg dro imidlertid rett fra søsteren min den dagen og hadde ikke med det nasjonale ID-kortet mitt, som man må ha som legitimasjon. Ringte inn, til politiet i Bærum, for å høre om førerkort var ok som legitimasjon. Joda, det gikk fint. Kommer til Bærum. Nei, dessverre, vi trenger nasjonalt ID-kort. Det står i passloven. Sorry, du må booke ny time.


Så da jeg våkner, denne pass-dagen, med posene mine under øynene, har jeg utsatt så lenge og det har vært så mye tull, at jeg er sånn, nå må du bare ta det, Julie.


Så jeg smører på concealer og prøver å daske litt vann i trynet, bli litt våken. Jeg sperrer opp øynene, test-smiler og retter på genseren, tar på litt leppestift. Mye leppestift. Tar av igjen. Tar på igjen.


Jeg har aldri kunnet lese tanker så godt som jeg gjør i det øyeblikket jeg står i pass-båsen. 'Herregud, enda en som har pyntet seg for passbilde, what is your problem, jeg driter faktisk i hvor stygg du ser ut på bildet, jeg skal ikke ha det hengende i stua mi, get over yourself'.


Noe jeg synes er urettferdig, for jeg må faktisk leve med dette passet i TI LANGE ÅR. Jeg må levere det til skranken når jeg skal på utenlandsreise og få gysninger av skam nedover hele kroppen mens jeg tenker tanker som at politimannen nå vil huske bildet mitt for alltid og tenke på det når han trenger en god latter.


En annen ting som er urettferdig er at jeg ikke fikk se bildet etter at det ble tatt. De pleier å si: Se på dette, er det brukbart, vil du overleve med det eller vil du ta et nytt? Ikke med hun her. Hun her var sånn: It's done. Get out of my face, you vain person, I have a life to live.


Jeg gikk betuttet derifra, og innså at jeg hadde glemt å ta på øredobber til passbildet (det er faktisk lov). Så da ble det både trøtt fjes og upyntede ører. Og det var en sorg jeg måtte bearbeide.


På mitt forrige passbilde hadde jeg en kvise på haken, og førerkortet mitt oser tante Sofie lang vei, pluss at jeg liksom ser akkurat litt for høyt over kamera, jeg klarte tydeligvis ikke å skjønne hvor linsa var.


Helt ærlig. Jeg vil bare se normal ut.


Kjæresten min ser ut som en supermodell på sitt passbilde.

Det hjelper ikke.


Jeg har det ikke i meg å være sånn: Å, se, jeg har en fin kjæreste.

Nei, nei. Det er bare urettferdig. Jeg er bare misunnelig.


Han er lei av at jeg maser om pass, tror jeg. Men jeg klarer ikke å la være. For jeg blir helt manisk. (Men tbh, hadde kanskje ikke mast så mye, hvis bildet hans bare hadde vært litt mer normalt og litt mindre Tom Ford-aktig.)


Bildet mitt til det nasjonale ID-kortet ble heldigvis ok. Det ene øyet mitt ser litt mindre ut enn det andre da, litt Salvador Dali, men det får så være. Det er det beste jeg kan få til.

 

Jeg er ikke et stressa menneske. Jeg er ikke det.


Jeg vil bare være perfekt. Se perfekt ut. Ha et perfekt passbilde, skrive et perfekt manus. Jeg vil synge perfekt og spille fiolin perfekt og ha en perfekt karriere, være rolig og avslappet som andre perfekte mennesker og lage godt instagram-innhold, som perfekte kreative mennesker. Jeg vil gjøre en perfekt jobb, alltid, jeg vil ha perfekt konsentrasjon og bruke tiden min perfekt, jeg vil ha en perfekt historie som gjør at jeg fortjener å bli lyttet til. Jeg vil bare være perfekt.


Og jeg aner ikke hvordan man skrur det av.



Folk er sånn: Slapp av, pust, du må ikke bry deg sånn om hva andre tenker.


Og jeg tenker: WOW. FOR EN FANTASTISK MENTAL VERDEN DU LEVER I. DET MÅ VÆRE RYDDIG OG KOSELIG OPPI HODET DITT ❤


Men hold din keft, din noldus.


 

Så ja. Det er min oktober.

Positiv, som alltid.

Hvis noen har noen ulovlige, beroligende drugs til meg, si fra, da ✌️

(For jeg er ikke et stressa menneske)







Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page