top of page
  • Julie Kristine Woie

Neste stopp



 
 

Jeg er full og sint. Det kler meg ikke. Jeg er altfor snill til å bli full og sint. Det har mamma sagt. Likevel merker jeg at blikket mitt er sløvt og fraværende, akkurat sånn som blikket til de ensomme, rare menneskene på toget som sjangler av sted og setter seg altfor nærme deg.

Jeg håper ingen merker det. Jeg håper ingen merker at jeg har lyst til å skyve små guttunger utenfor togperrongen. Eller at jeg gjerne skulle kastet veska til hun ved siden av meg i søpla og kanskje spyttet på jakken hennes. Eller at jeg har en sykelig trang til å røske tak i hodene til de to som står og kliner der borte, som omfavner hverandre med en lidenskap som tydeligvis er ustoppelig, knust dem mot hverandre og sagt at nei. Ingen får kysse, punktum.

Jeg går ustøtt inn på toget og setter meg ved vinduet. Lyset over meg blinker irriterende. Av på, av på. Jeg stirrer på det, prøver å få det til å oppføre seg rolig. Fyren foran meg puster tungt og knitrer med Rema-posene sine. Herregud, kan ikke folk bare være stille? Jeg dunker kneet mitt inn i seteryggen, hardt, flere ganger, så han skal ta et hint. Han snur seg og ser spørrende på meg mellom setene. Jeg stirrer ham dypt inn i de vasne øynene og holder blikket, til han blir ukomfortabel – før jeg snur meg mot vinduet og later som ingenting. Jeg er jo norsk.

Toget skingrer idet det drar fra stasjonen, rasler i hengslene, som knoklene til en gammel dame, det henger så vidt sammen.

Jeg holder hardt i ølboksen. Fingrene mine er iskalde. Jeg liker ikke øl engang. Hodet gjør vondt, og jeg drikker mer mens det blir tåkete rundt meg. Folk rundt meg hvisker, øynene borer seg inn i nakken min, langt inn, insisterer på å være der. Jeg ser på dem til de mister konturene sine, mens fargene svømmer inn i hverandre. Blått er grønt og grønt er brunt. Jeg gnir meg i tinningen, prøver å få tilbake de riktige bildene. Men alt bare svømmer, flimrer forbi meg i et forrykende tempo.

Det er altfor kaldt til å ha på kort shorts og ikke jakke. Men det er sånt jeg gjør. Jeg kommer til å bli forkjølet og syk og så dø, en smertefull og grusom, ensom død. Jeg vet det. Er helt sikker, og fyren foran meg nikker til meg, og jeg kjenner at vi to, vi er sjelevenner. Han skjønner hvordan det er å være ensom, han og. Visst gjør han det, for faren forlot ham da han var ti år, og han vokste opp alene med en alkoholisert mor, og en katt som het Idun.

Jeg tror jeg elsker ham.

Jeg lener meg mot ham og kjenner duften av parfymen hans mot neseborene mine. Han er min elskede, min eneste. Jeg hvisker inn i øret hans at han må passe seg for Putin, for han kommer om natten for å stjele barna hans. Han mumler noe uhørlig og flytter seg til andre siden av vogna. Jeg kjenner hjertet mitt brekke i to, og jeg vil kaste stein på ham. Ordene presser på for å komme ut, og jeg kjenner meg kvalm. Jeg holder meg for munnen, holder hardt.

Ingen må vite at jeg banner inni meg.

Vi kjører langt. Langt kjører vi, og jeg sitter fortsatt på. Da vi kommer til mitt stopp velger jeg å ikke gå av. Hvorfor skal jeg det? Jeg har ingen å dele leiligheten min med. Alt jeg har er meg selv, og det er i grunnen ganske kjedelig.

Toget kjører forbi stopp etter stopp, det kjører forbi sone en og inn i sone to, sone tre. Når som helst kommer de til å spørre om billett, og jeg har ingen.

Jeg forbereder meg på svaret. Jeg vil at de skal komme. Vil at de skal røske tak i meg, i armene mine, kreve at jeg betaler dem, at jeg er en anstendig borger, betaler bot. Men jeg har ikke penger. Kanskje kommer de til å kaste meg av i fart. Jeg lurer på hvordan det kjennes ut.


Men ingen kommer. Alle forlater toget, til jeg er den eneste igjen, og jeg vet ikke hvor jeg skal.






コメント


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page