My fat ass | Reiseblogg - del 5
- Julie Kristine Woie
- 3 days ago
- 9 min read
Hei og hå,
Vi begynner våren på venstre fot (heisann) så her kommer et blogginnlegg om Sør-Afrika og utvekslingslivets mindre glade sider.
Som tittelen indikerer, la oss starte med det mest åpenbare:
Min signifikante vektøkning.
Visste du at jeg nå veier like mye som...
en middels stor sel
en typisk hunn-svartbjørn i østlige områder
Et digitalpiano
Pappa
🙃
Det er ikke første gang jeg legger på meg. Jeg har jo tross alt vært på utveksling før! Da la jeg på meg på puppene, hoftene og ...haka. (Jaja, man velger ikke hvor man lagrer fett, si.)
Nå har jeg lagt på meg overalt, egentlig. Jeg har begynt å ese ut, som en bolledeig som har stått litt for lenge uten oppsyn.
Jeg var forberedt før jeg dro, men i flere måneder gikk det liksom greit, før det plutselig sa PANG. Det er rart med det, når man bikker 30. Jeg kan ikke lenger spise ubegrensede mengder sjokolade og pizza uten synlige konsekvenser.
Det skal sies, da, i Sør-Afrika er det helt greit å være stor. Som min kollega sa det:
A woman should be voluptuous.
Og voluptuous har jeg blitt, gitt.
Jeg hadde nesten glemt at i Norge får jeg aldri noe oppmerksomhet, verken av det uønskede eller ønskede slaget. Folk er redd for store damer der. Her får jeg mer oppmerksomhet dess større jeg blir.
Men det er så mange nydelige store afrikanske damer her, hvordan kan man ikke ville bli som dem?!
(Jeg har til og med fått høre at jeg går som en afrikansk dame. Som nok egentlig bare betyr -- i mitt tilfelle -- at jeg har slitne ben og mye fett rundt lårene og dermed går ekstra sakte, men hey, I'll take it.)
Men, okei, vil dere høre hvordan det faktisk går på utveksling?
Jeg har jo tidligere skrevet mest om det som er kult og nytt og spennende. Og det er mye kult og nytt og spennende. Men det er ikke bare safari, sol og basseng.
Mange har det tøft på utveksling. Da jeg var i USA på videregående, måtte venninna mi fra Kirgisistan bytte familie fordi det var så krise. Og alle som har lest Matthew McConaugheys bok, vet at han bodde med en totalt psycho australsk familie da han var 18. (Forøvrig en veldig bra selvbiografi.)
Jeg var heldig da. Det vanskeligste for meg var at jeg bodde med to personer av det rimelig rasjonelle slaget - som en ansatt i organisasjonen sa trøstende: Honey, they're engineers.
Men det er ikke av ingen grunn man snakker om kultursjokk. Å flytte til et nytt land med en ny kultur er ikke bare-bare. Imidlertid ser man ikke nødvendigvis forskjellene så tydelig i begynnelsen. Da jeg var på preppkurs, husker jeg at det virket som om de største forskjellene gikk på gen z/millenium-aksen, heller enn ekvator-aksen. Men etter at man har vært her en stund, begynner man å legge merke til ganske grunnleggende forskjeller. Det er så mange tankesett som er innbakt i ens egen kultur som man rett og slett ikke er klar over i starten.
Men at det største kultursjokket skulle komme nå, et helt år etterpå, det hadde jeg faktisk ikke forventet.
Så. Her er 10 kultursjokk-faktorer jeg har støtt på i Sør-Afrika
1) Det er veldig viktig å bevare ansikt
Sist jeg stilte litt for mange frustrerte spørsmål, gjorde jeg i følge en kollega sånn at teamet vårt tapte ansikt. Og de sier det rett til...ja, ansiktet ditt da. "VI MÅ IKKE TAPE ANSIKT".
Unnskyld at jeg sier det, men det hele kjennes så ...gammelmodig ut? Jeg føler jeg er hoppet inn i en Jane Austen-film.
Jeg antar at det er sånt politikere og kjendiser må tenke på. Men jeg har hele tiden nytt godt av godene det medfører å være hverken politiker eller kjendis.
Til ettertanke: Hvordan kan man miste ansikt egentlig? Mister man munn eller øyne eller nese? Eller kanskje (i mitt tilfelle) en feit hake?
2) Det finnes ikke egentlig årstider her
Jeg trodde aldri jeg skulle savne vinteren. Jeg hater vinteren. Jeg er ikke som nordmenn flest. Sånn, du våkner og ser et fint lag med frisk snø utenfor, sola skinner og du kjenner gleden boble opp inni deg og skriver på insta: Deilig tur i marka i dag! med bilde av en termos og en appelsin.
Jeg synes vanligvis vinter er totalt unødvendig. Men nå har det vært en eneste lang vår siden jeg kom hit, og det er rart? Hallo, liksom, står tiden stille?
Jeg vil ha snø?!
3) Apropos snø. Folk kaller meg hele tiden umlungo
Stort sett er det sånn "jaja, hohoho, jeg er en hvit person, det stemmer det". Men til slutt blir man litt lei. Jeg blir sånn, dude, du har sett en hvit person før, du kan slappe av litt.
For litt siden var jeg på konsert, der jeg var den eneste hvite personen. Og etterpå fikk jeg høre at folk hadde baksnakket meg og oppførselen min (jeg hadde snakket en stund med en hyggelig mann, noe man tydeligvis ikke skal gjøre i den settingen), og de hadde vært sånn "han prøver seg på umlungoen".
Æsj.
Og ikke at det er synd på meg, men jeg kan begynne å ane konturene av hva det vil si å bli redusert til bare hudfarge. Pluss at jeg skjønner ...eh, endelig? hva damer mener når de snakker om å bli objektivisert. Man føler seg jo sårbar, satt i en slags gapestokk. Jeg vil banke inn i skallen deres at jeg har en personlighet?! Og at jeg bare ville prate litt.
Men det går jo ikke, for jeg skjønte ikke noe av dette før etterpå.
En annen ting når folk roper umlungo etter deg, er at man liksom automatisk blir gruppert med «overklassen». Og det stemmer jo for så vidt. Men så føler jeg liksom at hele historien til hvite folk i Sør-Afrika hviler litt på skuldrene mine. Og det gir meg vondt i nakken.
4) Sør-afrikanere elsker å gå rundt grøten!
De advarte oss om at nordmenn er ganske direkte og sørafrikanere mer indirekte i kommunikasjonen. Og jeg tenkte det betydde noe à la dette:
Sør-afrikanere: Hei! Hvordan har helgen din vært? [Prat om helgen i 5 min]. Du, når du får tid, kunne du sett på mailen jeg sendte deg?
Nordmenn: Jeg trenger svar på mailen.
Så da tenkte jeg at den sør-afrikanske varianten var mye koseligere. Og at jeg er litt sør-afrikansk til tider.
Og det er litt sånn. Men det er også dette:
Asså. Jeg må virkelig konse for å klare å dra ut poenget fra noen av setningene her.
I tillegg har jeg lenge vært i team med folk med diametralt motsatt personlighet fra meg. Det har vært en egen form for kultursjokk. Favorittlinja mi så langt er etter at jeg ble synlig opprørt og begynte å gråte etter et møte. "I know it's like your personality, but maybe try to ...control your emotions?"
5) Sør-afrikanere er litt…skeptiske?
Nå er jo kanskje ikke dette så altfor dumt. Sånn med tanke på at øh, alle nordmenn er smertelig naive. Men det gjør også at det er litt vanskelig å bli ordentlig kjent med folk.
Vi fikk nylig tilbakemeldinger på at vi virket respektløse og frekke på en workshop. Deltakerne hadde da fått inntrykk av at vi tenkte vi var mye bedre enn dem. Noe som overhodet ikke var tilfellet. Men det er et eksempel på en norsk direkte talemåte som ikke var ment frekt, men som landet feil.
Etter å ha diskutert det i teamet, innså jeg at det nok er mange holdninger og syn på hvite mennesker som kanskje er annerledes i nettopp Sør-Afrika, og at det derfor er ekstra viktig at vi bruker tid på å bygge tillit til de lokale - og at det hviler på oss. Dessuten må vi gi mye mer kontekst til instruksjoner vi gir, siden ting så lett kan mistolkes.
7) Hele hushjelp-bonanzaen
Det har vært drama.
Vi har da hushjelp. Som var rart i begynnelsen, men som jeg nå er blitt... litt for vant til 😎 (Jeg begriper ikke hvordan jeg skal klare meg når jeg kommer tilbake til Norge).
Men det er fortsatt rart å ha hushjelp som vi skal betale lønnen til. Når standardlønnen er så dårlig. Jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet for dette, samtidig som at jeg ikke egentlig er i en posisjon til å punge ut med masse ekstra.
Men en del huseiere har ikke så mye respekt for hushjelpene sine. Da min norske kollega Maria bodde i Cape Town, hadde visstnok huseieren vært så uspiselig at hushjelpen satt og ventet stille dersom hun ble ferdig for tidlig, for dersom hun gikk før tiden og ble sett, ville hun fått sparken på dagen.
Og sparket på dagen, det ble hushjelpen vår også. (Men vi måtte si det til henne, for huseier hadde ikke decency til å overlevere nyhetene selv.) Hun hadde da ikke noe kontrakt eller oppsigelsestid, det var takk og adjøss. Og hun hadde allerede gått lenge uten lønn, pga renovasjon av leiligheten. Og jeg trenger kanskje ikke å nevne at jeg synes hun ble sparket på x grunnlag?
Det ironiske her, er at huset vårt da blir renovert og jeg flytter inn, og på senga mi ligger egyptian cotton-sengesett til 3 ganger dagslønna til hushjelpen min.
8) I arbeidslivet er det hierarki som om vi befant oss i Ludvig den XIVs palass
Det er rimelig forvirrende. For på den ene siden spiser alle lunsj med hverandre og de fleste har åpen dør-policy, mens på andre områder er det ekstremt viktig at man spør x og y og z, før man spør æ og ø og å. Og jeg får det bare ikke inn i hodet. Det virker så unødig kronglete. Så konsekvensen er jo selvsagt at jeg driver og fornærmer gud og hvermann uten å mene det, hele tiden, bare ved å være meg selv.
8) Dating/vennskaps-kultur
THOU SHALT NOT BE FRIENDS WITH THE OPPOSITE SEX.
Det er liksom litt opplest og vedtatt her. (Selv om man tydeligvis kan være venner med kollegaer? Jeg skjønner fortsatt ikke helt skillene her.) Men hallo, logisk sett gir det null mening. Ja, man kan havne i kleine situasjoner hvis én er interessert og den andre ikke er det. Men ja vel? Move past it? Hvis man skal følge logikken her, er det litt som å si at homofile ikke eksisterer og at alle kvinner er tiltrukket til alle menn.
Side note: Jeg sier åpenbart ikke at norsk datingkultur er alfa og omega. Den er jo virkelig helt på trynet. Hadde en lang samtale med en fra Sør-Afrika som bor i Norge, og han hadde laget en hel analyse på det, fordi det var så utrolig kryptisk og lite intuitivt. Da han presenterte analysen for en annen fyr fra Sør-Afrika, fikk vedkommende totalt hakeslepp. "Mener du å si at hvis jeg ser en vakker kvinne gå forbi meg på gata, kan jeg ikke be henne ut?! Men hva hvis det er min fremtidige kone?!!!"
Han var i totalsjokk, og sverget at han aldri ville reise til Norge.
9) VIP-kulturen er alive and well
Det er helt vanlig at gjester får supertreatment, mens lower level folk får mye dårligere mat og må sitte for seg selv og se på at de sitter ved dekket bord (Litt som da jeg jobbet på Norli og de disket opp med gourmetmåltid til hovedkontoret, og så fikk vi ansatte på gulvet spise restene etterpå :) )
10) Alle de 1001 språkene
De snakker for mange språk. Sånn whyy. Det er slitsomt. Det er så mye info og humor jeg ikke får med meg. Og jeg vil jo bare høre all gossipen, er det så mye å be om?!
Jeg synes det er ganske mye mer utfordrende å bo her enn i USA og England, og jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje har vestlige samfunn har noen fellestrekk som gjorde USA og England enklere? Kanskje er det ekstra forvirrende her, nettopp fordi Sør-Afrika virker så vestlig på mange fronter?
Eller så er det kanskje bare at jeg har glemt hva som var vanskelig de andre gangene. Akkurat som at jeg glemmer at jeg får vondt i magen av å spise is.
Hver gang.
Jeg har forresten begynt å lese et manus i uka! (et nyttårsforsett jeg faktisk har klart å holde meg til så langt!). Sist uke leste jeg Emily in Paris S1E1, og ja -- jeg vet at det er satt på spissen. Men hun går på kultursmell etter kultursmell etter kultursmell -- og jeg følte meg altså så SETT OG HØRT <3
Å være på utveksling er ikke bare fryd og gammen. Det kan være vanskelig, men jeg vil ikke være utfordringene foruten, for som jeg skrev i den første reisebloggen min, trengte jeg nye impulser! Og det er jo naturlig at man reagerer på noen av de nye impulsene, hvis ikke ville de kanskje ikke vært...eh, nye impulser?
Men balanse er viktig!! (det vet alle som noensinne har gitt meg en klem, og fått høre at jeg må ha klem på begge kinn). Så her er 10 ting jeg liker med Sør-Afrika:
1) Kollegaene mine på hovedkontoret
2) Å ha en fast jobb å gå til
3) Basseng i hagen
4) Ølprisene
5) Varmen og solen
6) Å kjøre rundt i Johannesburg
7) Min nye jazzfiolinlærer
8) Sør-afrikaneres sans for humor
9) De helt usannsynlig gode musikalene de setter opp her (sånn hæ, jeg har bodd i London, og de er bedre her)
10) De nye deltakerne i teamet mitt :)
PS! Jeg har endelig begynt å ta tak i språkopplæringen! Det har skremt meg litt, fordi det er mye nytt og skummelt, og å prøve å snakke et annet språk i tillegg, men jeg jobber jo best under press, og nå har jeg bare et halvt år igjen.
Så nå kan jeg blant annet si: Galetse biri
eller min favoritt: iShower.
Er du i tvil, ta et engelsk ord og sleng på en I foran, så vipps! har du zulu.
PS 2! Jeg ønsker å gi en liten kompensasjon til hushjelpen vår fordi hun mistet jobben og inntekten sin. Så dersom du har lyst til å bidra med noen kroner (det trenger ikke være mye!!) send meg en melding. Da blir både jeg og min tidligere hushjelp takknemlig <3
Comments