top of page
  • Kritiker-Kristine

MAMMA MIA | Folketeateret


Når: Spilles t.o.m. 25 juni

Cast: Karoline Krüger, Ulrikke Brandstorp, Siren Jørgensen, Siw Anita Andersen, Håvard Bakke, Ingar Helge Gimle, Thomas Numme, Thomas Brasel

Skrevet av Catherine Johnson

Oversettelse: Atle Halstensen og Ingrid Bjørnov

Lokal regissør: Frode Gjerløw

Musikalsk leder: Bendik Eide

Produsent: Scenekvelder AS


 

FOTO: FREDRIK ARFF/SCENEKVELDER


Hvis du, som jeg, har tradisjon for å blæste Mamma Mia-soundtracket på full guffe med vinduene nedrullet hver gang du er på biltur med pappa, vil Scenekvelders Mamma Mia mest sannsynlig gi deg en rimelig fortreffelig aften i teateret.


Hvis du, som min kjæreste, hater musikaler og alt som gir glede i livet, uten noen grunn whatsoever bortsett fra å ha en eller annen vag formening om at det er unaturlig at folk bryter ut i sang (selv om du sluker "naturlige" ting som grøssere, sci-fi og fantasy uten så mye som en flik av fordøyelsesbesvær), vil du muligens vri deg litt mer i stolen.


Det vil si, dersom du er så heldig å få gratisbilletter av tante, da, og faktisk få muligheten til å se forestillingen i det hele tatt, tatt i betraktning hvor skyhøye prisene er.


Dette kan du få råd til for én midt-på-treet-Mamma Mia billett:


Denne kjolen fra zalando:


10 store frappér fra Starbucks (mitt ukentlige forbruk)


En palladino barolo san bernardo-rødvin fra 2013 med kraftige toner av frukt, sort kirsebærfrukt, sitron, urter og fruktkake: https://www.vinmonopolet.no/Land/Italia/Palladino-Barolo-San-Bernardo-2013/p/8193101


Evt 4 stk av denne vinen (faktisk veldig god):


Eller det aller beste:

Ekspress-pass til Tusenfryd.



Så du kan jo eventuelt vurdere å se filmen igjen i stedet.

 

Alle kan handlingen i Mamma Mia, ingen vits i å gjengi den, hvis du ikke kan den, shame on you, gå hjem og ta deg en bolle.


Ok da. Sophie skal gifte seg i en alder av 20 (hvem gifter seg i en alder av 20? Hun er ikke engang konservativ kristen eller mormoner, makes no sense, men det er nå engang plotet). Hun finner hemmelige hemmeligheter (aka. three secret lovers HOT HOT HOT) i mammas dagbok; dvs. tre mulige fedre, og inviterer dem til den guddommelige greske øya de bor på, i den tro at hun på magisk vis kommer til å skjønne hvem faren er i god tid før bryllupet, som er neste dag. Alle synger sanger og kriser oppstår. Sophie finner aldri ut hvem som er hennes biologiske far, men det har ikke så mye å si, for hun får 3 for prisen av 1 og innser at det faktisk er en bedre deal enn 1 for prisen av 1. Alle blir glade, tar på seg flashy skinnende slengbukser og synger Waterloo mens de slenger beina i været. The end.


Man kan ikke ikke bli i godt humør av å se Mamma Mia, det er faktisk ikke fysisk mulig. Alt du vil etterpå er å dra hjem og gaule Dancing Queen av full hals til naboene dine dreper deg med øks, evt. omskolere deg i en alder av 50 for å bli musikalartist.


Høydepunktet med kvelden var gjengen med middelaldrende, skallede menn i seteraden foran oss, som elsket forestillingen, som et barn elsker kosedyret sitt. Han ene spratt begeistret opp før siste sang var ferdig for å gi stående applaus. Der ble han stående, oppreist, alene, i laaaang tid før alle andre reiste seg. Søtt og litt patetisk.


Nest etter de glade, gamle gubbene likte jeg "The winner takes it all", sunget av Karoline Krüger. Den ga meg både gåsehud og Matoma-tårer.


Ellers triller jeg en liten femmer for "Take a chance on me", der Rosie (Siw Anita Andersen) flørter keitete med Bill (Ingar Helge Gimle). Begge er single, søte og "eldre" (som jeg setter i gåsetegn for ikke å støte foreldrene mine, som har bikket karakterenes alder), og det var en koselig liten låt. Angsten min for å bli eldre dabbet litt av.

Musikerne var solide og ensemblet energiske! De reddet mye av en ellers platt oppsetning.


MEN IKKE EN PLATT HISTORIE. JEG VIL IKKE HØRE DET. MAMMA MIA HAR MASSE FIN TEMATIKK OG FAKTISKE TREDIMENSJONALE KARAKTERER I SEG. BASTA BOM.


Det kom bare ikke helt frem i denne produksjonen.


Regien var virkelig dørgende kjedelig. "Å, nå må jeg løpe bort til venstre hjørne og holde meg for brystet fordi det er musikal og det er sånt man gjør" og LA OSS LEVERE DENNE VITSEN UT MOT PUBLIKUM SLIK SOM VI HAR ØVD PÅ.


Just...don't.




Scenerommet ble ikke utnyttet på annet enn en kjedelig og tradisjonell måte, og få fysiske valg ble tatt for å forsterke det følelsesmessige kaoset hos hovedpersonen.


Det var vel kun Voulez Vouz som var et mucho bueno – regi-øyeblikk! Der står Sophie helt stille midt i en dansende gjeng i utdrikningslaget sitt, noe som forsterker angsten og overveldelsen hun kjenner på over å ikke vite hvem faren er.


Man hører hele tiden på teater at man må "spille for bakerste rad". Problemet er at når fokuset er på at spillet skal være stort, blir det ofte overtydelig og falskt. De "store" valgene bør ikke ligge i spillet, det bør ligge i regien. Da vil spillet bære til bakerste rad.


Men alle som setter opp Mamma Mia er visst tvunget til å gjøre regi på én bestemt måte av det internasjonale, allmektige Mamma Mia-dynastiet. Noe som er synd, det var vanskelig å holde tilbake trangen til å løpe opp på scenen og flytte på folk og fe.


De fleste kunne synge, da ❤

Det er bra. Siden det er en musikal.


Det var egentlig overraskende uproblematisk at de sang på norsk, men som manusforfatter og språknerd var det litt vondt å høre noen av de direkte oversatte replikkene, som 'kom an, jenter' og 'folkens, la oss ha det gøy i kveld!'. Men som Taylor Swift sier: Embrace the cringe.


Så jeg skal gjøre mitt beste.

 

Men hva skal vi si om skuespillet da...



Aiai.


[Slakt-alert]


Kun én fyr kunne spille skuespill, Thomas Brasel, som faktisk lyttet til medspillerne sine, men han hadde en rolle på størrelse med en liten ert. Thomas Numme var passe festlig som Harry. Men ikke festlig nok til at jeg skjønte hvorfor han hadde fått rollen. Karoline Krüger og Håvard Bakke, som er solide musikalartister, gjorde en ok jobb, men det blir for polert og generisk til at jeg klarer å bry meg mer enn sånn ca midt bak. Og Ulrikke Brandstorp så mest ut som om hun hadde forvillet seg inn i en Disney-channel-serie. Men hun kan synge da, det hjelper jo.


Og de som spilte vennene hennes... sukk. Kan hende de kan danse og synge og har riktig look, men skal du ha replikker på Folketeateret forventer jeg faktisk at du klarer å si dem med en minimum dose innlevelse og ikke som om du leser opp en adresseliste for den halvdøve bestemoren din.


 

FOTO: SCENEKVELDER/FREDRIK ARFF


Så en dynamisk, rik og levende musikal, sånn som musikal kan være om det er gjort ordentlig, var det ei🤷‍♀️


Det er likevel ingen tvil om at Mamma Mia på Folketeateret er en fargesprakende og energisk familieforestilling, og det skal mye til for ikke å kose seg på show, selv for en grinebiter som meg.





Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page