- Julie Kristine Woie
Mai update (del 3): Om hvordan synke i klorvann
Det tikket inn en melding på mobilen forrige fredag:
"Hei. Jeg heter S og er billedkunstner og filmskaper. Jeg er i gang med en kortfilm med tema feministisk sci-fi: Fremtidsmennesker i møte med kunstig intelligens og teknologi. Jeg fant profilen din på statist.no og lurer på om du kunne tenke deg å være med som skuespiller?"
...
statist.no?
Asså.
Jeg hadde fullstendig glemt jeg hadde en profil der. Har kun blitt kontaktet en håndfull ganger, og da av typ lugubre folk for 7 år siden på jakt etter statister til betting-reklame.
Og så skjer dette. Ut av det blå, en ordentlig kunstner som lager ordentlige ting.
Jeg lurte på om hun var en engel, og var så forfjamset at jeg sa ja på flekken. Jeg liker kunstfilm, jeg liker at det ikke var et kommersielt prosjekt som ville fått angsten min til å skyte i været, og jeg liker at det var improvisert fysisk skuespill. I tillegg har jeg laget et par litt rare, drømmeaktige kortfilmer selv, så tenkte dette kanskje kunne være litt min greie.
Filmen skal vises på Trøndelag senter for samtidskunst og inngår i en serie filmer med samme tematikk. Og en av hennes andre filmer skal vises på åpningen av det nye nasjonalgalleriet 😊
Da jeg møtte henne sa hun: Da jeg så profilen din, fikk jeg en følelse av at hun der, hun kommer til å si ja. Så jeg liker å tro at det kanskje var noe litt spirituelt over det.
Og jeg tenkte. Wow. Hun er en engel.
Vi skulle filme i et basseng, fremtidsmennesker i vann, eller noe slikt, hva nå enn det betydde.
Så jeg troppet opp på Bislett bad full av forventning, med godt mot og kviser på ryggen.
De andre skuespillerne var supersøte og hyggelige❤ Jeg snakket med dem om å bli funnet på statist.no og hun ene var sånn: Jeg blir kontaktet hele tiden jeg. Du må bare ha bra bilder. Jeg nikket. Hun hadde kropp og fjes som en supermodell og ingen kviser på ryggen.
Til filmingen fikk jeg låne en lilla bikini der niplene mine syntes altfor godt! Hei og hå. Og tips: Ikke lurt å vokse bikinilinjen samme dag som man skal bade i klorvann.
Heldigvis, pris Gud allmektig, var det mye ansikt de skulle filme.
Vi skulle bevege oss rundt i vannet og se hverandre inn i øynene og liksom oppdage både hverandre og vannet for første gang. Det var merkelig intimt, og jeg tror jeg ble forelsket i alle sammen.
Som jeg smertefullt fikk oppleve på kortfilmen jeg skrev, er det mye venting på filmsett. Etter at vi hadde filmet sekvensen der vi beveget oss i vannet sammen, måtte stakkars meg vente i 2 timer i en semi-varm badstue. Jeg holdt på å besvime der inne, det var så behagelig, men fikk heldigvis kravlet meg ut i siste liten.
Etterpå skulle jeg bli filmet under vann! Det var en interessant opplevelse.
Jeg fikk ikke til å synke.
Selv med lodd mellom beina, spratt føttene mine opp til overflaten som to geitekillinger på beite.
Duden som var der og hjalp sa: – Du må puste ut. Puster du ut?
Jeg stirret på han. – Hvis jeg puster ut drukner jeg jo?!
– Det hjelper å være rolig, sa han. Jo roligere man er, jo lettere synker man.
Jeg humret og lot ham fortsette å snakke.
– Det kommer med erfaring, da. Jeg dykker en del og pleier å gi lodd på to ekstra kilo til nybegynnere, sa han.
Stakkars, han ante ikke hvem han snakket til. Meg, som rolig? For et fascinerende konsept.
Men han sa det handlet om fysikk også. Og tydeligvis var føttene mine laget av helium. De fløyt opp mot overflaten, over overflaten, svevde mot himmelen til jeg til slutt hang oppunder taket der jeg duvet opp og ned mens de prøvde å få noen gode undervanns-shots av meg.
Det gikk så som så. Jeg mistet en linse. Og jeg tror muligens jeg så mer ut som en oppblåst gullfisk i fjeset enn et elegant fremtidsmenneske.
Men kanskje fremtidsmennesker ser ut som gullfisker. Det er det ingen som vet.
Og nå, mine venner...
Jeg har (etter 2 år med utsettelse) somlet meg til å opprette en SKRIVE-INSTAGRAM-KONTO 🐮
Hurra for meg.
Dette blir da en tvilling – toegget? – til bloggen min, med utdrag fra tekster, dikt og skriblerier og bilder fra min skrivehverdag og av fine (og mindre fine) bøker. Så ta gjerne en titt innom, følg meg og bli min disippel: @juliesbokhylle
(Ellers slår jeg deg i hodet med en bibel. En tung en.)
BONUSMATERIALE:
Her er litt bonusmateriale! Ting som har skjedd i det ekstremt action-fylte livet mitt i det siste, som jeg ikke har fått plass til i de...øh, tre, siste innleggene. Min dypeste medfølelse går til deg som fortsatt tror du orker å lese.
#1: Jeg har malt det lille rommet mitt! Det var grått som sjelen min. Nå er det en dyp fin sjøgrønn som heter Free Spirit ❤
Jeg brukte så lang tid på å bestemme meg for farge som bare jeg kan. Til slutt sa jeg til meg selv at jeg bare måtte ta et valg, så jeg fant et fint bilde med en farge jeg likte, avtalte vin- og malekveld med venninna mi og gikk inn på malebutikken – der de ikke hadde fargen.
Så jeg måtte jo da begynne valgprosessen igjen. Jeg fikk panikk og sa desperat til mannen i butikken: JEG MÅ HA MALING I DAG, JEG HAR JO AVTALT MALEKVELD. Fyren, en sånn chill fyr som var så chill at jeg ble stressa, ble bare mer og mer satt ut, hva var problemet mitt liksom?
Jeg gikk rundt og frem og tilbake og kikket gjennom katalogen ti tusen ganger, og til slutt fikset han det ikke mer. Så han plumpet meg ned på en malingsbøtte og var sånn: SETT DEG. PUST. INN OG UT TI GANGER. DU STRESSER MEG.
Det endte med at han ordnet noen prøver til meg som jeg skulle ta med hjem, mens jeg satt og prøvde å meditere der på malingsbøtta. Så måtte jeg få venninna mi til å kjøpe den faktiske malingen på vei hjem til meg, sånn at vi kunne ha malekvelden vår.
De snakket om meg da hun kjøpte malingen. Den butikkansatte sa: – Stakkars. Men jeg skjønner det, vi har alle sånne dager. Og venninna mi lo høyt og var sånn: – Det der var ingen dag, det var personligheten hennes.
Jeg tror ikke jeg skal kjøpe maling alene igjen.
#2: MGP. Andre enn meg som ble inspirert av denne dama eller?
#3: Jeg så ferdig Killing Eve og likte slutten. Betyr det at jeg er psykopat?
#4: Så også ferdig Superstore.
#5: Jeg har vært på min første vernissage! Kultureliten, here I come. Det var spennende og skummelt, for jeg gikk alene, og uten å ane hva jeg gikk til. Men jeg fikk både bobler og et gratis print! Veldig random, har bare fulgt siden hennes på facebook, og synes hun lager såå fine bilder. Hun heter Lea Alstad (Alstad Art på SoMe), er 22 år og er alt jeg skulle ønske jeg var i livet. Hallo, liksom, se:
Jeg kan tegne strekmenn, jeg.
#6: Var på emo-fest hos kompisen min. Jeg gikk riktignok for en mer goth-inspirert look, men jeg elsket det så mye at jeg har bestemt meg for å endre både stil og personlighet. Neseringen ga meg selvtilliten jeg aldri hadde som barn.
Hva skal jeg velge som min første tatovering? Tips tas imot med takk ❤
