- Julie Kristine Woie
Mai update (del 2): Om å sitte fast i en sump
Jeg satt fast i en sump, oppi hodet mitt, en vakker vinterdag. Vi hadde time og skulle ha friskriving. Alle tastet i vei, klikketi-klakk, mens det var fullstendig tomt i hodet mitt, og jeg kjente angsten presse på.
Litt som dette:
(Hesten ble reddet)
Jeg satt lenge og var irritert over å ikke få til noe, men da jeg hadde vært irritert lenge nok, tenkte jeg: “Skriv det da, skriv det som er i hendene dine, og ikke den fantastiske, vage idéen du ikke får tak på.” Og fordi det kjentes ut som å sitte fast i en myr, skrev jeg bokstavelig talt om en som sitter fast i en myr.
Det ble da til en 10 minutters absurd scenetekst som het – *drumroll* – Sump. Dette er da det andre store prosjektet jeg har holdt på med i vår, etter kortfilmen min.
Sump handler om Lars, som sitter fast i en myr, og om Luna som trasker forbi og som er overbevist om at han ikke sitter fast i en myr. Alt Lars vil ha er hjelp til å komme seg løs, men Luna hjelper ikke. For hvordan kan man hjelpe noen som ikke sitter fast i en myr?
Å skrive Sump var litt som å skrive da jeg var liten, hvor jeg skrev det rareste som falt ned i hodet på meg! Og det var mye rart.
Her er et utdrag fra begynnelsen:
LARS sitter pal på bakken.
LUNA kommer inn. Hun stopper opp da hun får øye på Lars.
LARS: Kan du hjelpe meg, eller? Jeg sitter fast.
LUNA: Du sitter fast?
LARS: Ja.
LUNA: Hva sitter du fast i?
LARS: En myr. Jeg sitter fast i en myr.
LUNA: Du sitter ikke fast i en myr.
LARS: Jo, jeg er sikker på at det er en myr.
LUNA: Jeg ser ingenting. Du sitter fast i ingenting.
LARS: Men jeg kommer meg jo ikke løs, kan du bare dra meg opp?
LUNA: Dra deg selv opp. Det er jo ikke så vanskelig.
LARS: Ikke så vanskelig? Alt er vanskelig når man sitter fast i en myr.
LUNA: Du innbiller deg ting.
Lars begynner å gråte stille.
LUNA: En gang satt morfaren min seg fast i en myr. Han gikk tur for å plukke blåbær,det var høst, lett duskregn, men han hadde på seg støvler og regnfrakk, så det gjorde ikke noe. Selv om barten ble litt våt, da. Han hadde plukket tre bøtter med blåbær, tre store bøtter, fylt dem helt opp til randen med modne, fyldige bær. Og så satte han seg fast. Han satte seg virkelig fast. I en myr. En ekkel, gjørmete myr rett ved hytta si. Han kunne se rett inn vinduet, inn til kona si som sto på kjøkkenet og lagde kjøttboller i brun saus.
LARS: Hvordan kom han seg løs?
LUNA: Han gjorde ikke det. Når det kommer til stykket vet jeg faktisk ikke hvor mange bøtter han plukket. Det er bare noe jeg finner opp.
Stykket ender med at Luna forsvinner ut (fordi hun kjeder seg?) uten å hjelpe han og at Lars sitter igjen alene i myren.
Jeg liker fine slutter ❤
Vi hadde regi på stykkene selv og arrangerte en liten mini-teater-festival (som vil si tre forestillinger som varte nærmere tre timer hver og som gjorde at jeg ble kokt i hodet som overkokt torsk og ble ganske uspiselig i tiden etterpå. Jeg beklager til alle pårørte).
En av tingene jeg valgte å gjøre var å ha lite scenografi (jeg ville ikke at publikum skulle vite om Lars befant seg i en myr eller ikke) men masse rare rekvisitter! Blant annet et rosa feiebrett, en prikkete limpistol og det som skulle være lettknuselige kaffekopper.
I midten av stykket kaster Luna nemlig den ene kaffekoppen tilfeldig fra seg så den knuser.
Og det ble jo....interessant. For koppen knuste ikke.
DUNK-DUNK sa den da den traff bakken, og var like hel. En seig kopp. En tøff kopp, en kopp som ikke ville dø.
Og det står det respekt av.
Det står også respekt av skuespillerne mine. Som ikke lot seg vippe av pinnen, men som lekte seg med det og improviserte. Hun som spilte Luna dengte koppen i gulvet igjen og igjen med slik kraft, at det var som om hun dengte et lite nyfødt barn akkurat sånn som Lady Macbeth, og til slutt måtte koppen gi etter, og den sprakk. Deretter så Luna opp på Lars og sa uskyldig at hun aldri hadde knust noen kopp.
Og hvis du nå kjenner deg litt forvirret av å lese dette, kan du tenke deg å se ti minutter med dette rotet. Så vet du hva surrealisme er.
Det må sies at surrealisme ikke er alles kopp med te. Eller kaffe. Og det ble en litt tøff lesson.
Jeg liker at folk liker det jeg lager. Og de fleste gjorde det. Men ikke alle. Mange ble jo nettopp bare...forvirret.
Men sånn er livet. Bestevenninna mi liker ikke Superstore. Hun synes det er noe av det dårligste hun har sett på TV. Og vi er fortsatt venner.
Stykket mitt handler om to karakterer med motstridende virkelighetsforståelse. (Litt sånn som Amber Heard og Johnny Depp?) Det er morsomt å leke med ettersom jeg aldri sier til publikum hva som egentlig er sant. Det vet jeg ikke selv.
Jeg spurte ei i klassen hva hun syntes stykket mitt egentlig handlet om. Hun sa: Jeg synes det er veldig lett jeg. Du er Lars som sitter fast i myren, og Luna er resten av oss som sier til deg at du må slutte å stresse.
Og det er en god oppsummering, vil jeg si.
Sump-metaforen kan brukes om det meste. Den har blitt en gjenganger nå. Hver gang jeg har et problem, sier jeg: JEG VIL IKKE SITTE FAST I SUMPEN. Og så blir problemet litt mindre skummelt.
Jeg snakket med en ny venninne om Norge og kulturforskjeller, og vi snakket om hvordan nordmenn er så distanserte og tilbakeholdne og ikke tør å vise nysgjerrighet til fremmede folk, og vi var enige om at hele Norge satt fast i en sump.
Jeg sleit med å skrive dette blogginnlegget, ergo; det var en sump-aktig opplevelse.
Jeg er alltid forstoppet, fordi jeg alltid er stresset, så da sier jeg at magen min er en sump!
Fint, ikke sant?
🐮
Og helt til slutt, her er en liten godbit jeg fant nå nettopp:
Det finnes visstnok en dokumentarserie som heter Swamp people:
Jeg burde bli med der. Me and the Swamp-family.
