top of page
  • Julie Kristine Woie

FUGLEPERSPEKTIV




Hun sto på den lille balkongen sin og så ned på mannen i gata, som var i ferd med å knivstikke en person. Hore, skrek mannen av full hals, før han kjørte kniven inn i personens bryst. Ekkoet av ordet hang igjen i vårlufta og blandet seg med skriket fra den knivstukkede, som ramlet sammen på bakken.

Hun måpte.

Mannen i gata stakk mange ganger. Inn og ut, inn og ut, gikk kniven.

Det var litt vanskelig å se ordentlig, så hun gikk lenger frem på balkongen og hvilte armene på rekkverket. Kroppen der nede trakk seg sammen for hvert stikk. Det så virkelig ikke godt ut.

Hun tente seg en sigg.

– Går det bra, eller? ropte hun ned til mannen, som hugget i vei.

Han svarte ikke.

Hun prøvde igjen. – Du der! Går det bra?!

Han snudde seg forvirret og så opp på henne. – Hæ? ropte han.

– Går det bra, sier jeg, sa damen og gestikulerte mot skikkelsen på bakken som lå og vred og jamret seg.

– Jada, alt bra her! Ingenting å bekymre seg for, ropte han tilbake, mens personen foran ham blødde ut fra brystet.

Hun lente seg tilbake, tok et drag. Blodet kom ut i små støt. Skvulp, skvulp. Det var frastøtende, og hun holdt hånden med de nylakkerte, gule neglene foran munnen, måtte brekke seg litt. Hun håpte hun slapp å kaste opp over pelargoniene i den nye blomsterkassa.

Mannen i gata fortsatte, stakk kniven metodisk inn i kroppen til hele brystet var dekket i små, små kutt.

Så var han ferdig. Det klirret i det han slapp kniven ned på asfalten.

Kvalmen hennes avtok, og hun pustet lettet ut.

Mannen i gata bøyde seg over kroppen som sakte blødde ihjel foran ham. Et øyeblikk så det nesten ut som om han prøvde å stoppe blodet. Han nølte, holdt over sårene med hendene, halvhjertet og desperat på samme tid, mens han så seg rundt, til høyre, venstre, frem og tilbake. Så tittet han på de blodige hendene sine og ned igjen på skikkelsen som lå der og hikstet, før han spratt opp og la på sprang bort fra sitt eget offer.

Personen på bakken vred på seg.

Hun stirret på den. Det var vondt å høre på jamringen. Forhåpentligvis tok det snart slutt. Hun lente armene på rekkverket, tok et nytt drag. Det var en fin morgen, syntes hun. Solen hadde ikke skint så sterkt på fryktelig lenge, og det var deilig å kjenne varmen på huden, kanskje hun ville få litt farge i kinnene denne våren.

Personen lå i en dam av blod, en dam som sakte, men sikkert utvidet seg til en større dam, en sirkel i midten av skikkelsen som gjorde magen bløt av egen væske. Det var riktignok usikkert om personen merket noe, den hadde sluttet å lage lyder.

Hun lurte på hvor lang tid det ville ta før noen oppdaget kroppen. Forhåpentligvis tok det ikke altfor lang tid. Lukten ville bli uutholdelig i denne varmen.

Hun gikk inn på kjøkkenet der hun laget seg toast med ost og skinke og en kopp med kaffe. Så gikk hun ut igjen, satte seg ned på en stol og spiste frokosten. Hun tittet ned på personen gjennom sprinklene i balkonggjerdet. Personen var blitt litt blekere nå. Dammen med blod hadde sluttet å vokse og stivnet sakte inn i asfalten. Hun tok en bit av toasten. Deilig, det gjaldt å bruke kremost i midten, da ble det en saftigere opplevelse.

Med ett rykket det til i kroppen og et jammerskrik runget gjennom gata. Hun satte toasten i halsen. Det var virkelig forunderlig hvor lang tid det tok før mennesket døde. Hun hostet og svelget biten ned med en slurk appelsinjuice. Så datt kroppen sammen og lå der igjen livløs.

Resten av maten spiste hun opp i stillhet. Litt måkeskrik og stemmer langt borte fra var det eneste som hørtes. Det var ennå for tidlig på morgenkvisten til at folk i nabolaget hadde våknet.

Maten gjorde henne trøtt, enda hun hadde drukket kaffe. Kanskje var det ikke så rart, hun hadde tross alt sovet dårlig. Hun lukket øynene og døste, med hodet lent mot husveggen. Sakte skled det ned på brystet, og da hun våknet var mennesket dødt.

Hun var sikker, for det var kommet en vaskebjørn til åstedet, som sto og snuste på kroppen. Hvor vaskebjørnen var kommet fra, var ikke godt å si. Hun hadde aldri sett vaskebjørn i Norge. Like fullt var det en vaskebjørn der. Hun stirret fascinert. Kanskje hun kunne gå ned og hente den, ta den med opp til leiligheten, vaske den, stelle med den som en hund. Det hadde vært fint å ha et dyr. Hun smilte ved tanken, lot den varme på innsiden av kroppen. Men vaskebjørner var visstnok så fæle til å stjele. Nei, det ville bli for komplisert. Best å la naturen bare gå sin gang. Mannen råtnet, vaskebjørnen snuste og hun ble brun på kinnene.

Det var best slik.

Kaffen var blitt kald, så hun vannet pelargoniene med det som var igjen. Idet hun helte, så hun at folk kom ut fra de små husene sine. Kanskje de hadde sett vaskebjørnen, eller kanskje de bare skulle på butikken for å kjøpe melk, det var ikke godt å si.

Litt etter litt samlet det seg en liten folkemengde rundt skikkelsen på bakken og vaskebjørnen. Sistnevnte stakk riktignok raskt avgårde mellom buskene. Førstnevnte, stakkars, kunne ikke gjøre stort annet enn å ligge der. Folkemengden laget lyder, noen skrek, andre gråt.

Hun ble litt urolig av å sitte slik. Det kunne jo hende noen ville titte opp, se at hun satt der og sagt fra til politiet som ville troppe opp på døren hennes og spørre hvor hun hadde vært rundt en time tidligere og om hun hadde sett noe. De ville forvente at hun husket hvem mannen i gata var, hva han hadde på seg, hvordan han så ut og om han visste hvordan man brukte en kniv. Nei, det ble litt ukomfortabelt.

Hun tok med seg kaffekoppen og den tomme tallerkenen, gikk inn i stuen og lukket balkongdøren forsiktig bak seg. Så satte hun alt inn i oppvaskmaskinen før hun gikk inn på soverommet sitt. Der tok hun av seg morgenkåpen, hengte den over lenet på kurvstolen i hjørnet og la seg i sengen.

Slik hadde hun ligget hele dagen, det var klart. Hun hadde sovet dårlig om natten, så hun hadde sett seg nødt til å ta det igjen på morgenkvisten. Det var viktig for kroppens balanse å få nok timer. Det hadde legen hennes sagt. Hun hvilte hodet mot silkeputa. Deilig. Så døste hun igjen.

Det hadde vært en fin torsdags morgen.


Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page