top of page
  • Julie Kristine Woie

Eventyret om Fontini og den fnisete praktikanten

Det var en gang et forlag som het Fontini. Et fint og fjongt forlag var det, men de kjedet seg fælt og tenkte at noe manglet i forlagslivet deres. En dag fikk de et håndskrevet brev med klistremerker på fra et forvokst barn som het Julie den fnisete. Hun ville gjerne infiltrere systemet deres, stjele hemmelig informasjon og tagge ned kontorene med glitterspray. Fontini ønsket velkommen. Og Julie den fnisete begynte som praktikant. Hun visste ikke helt hva hun drev med – leste bøkene opp ned og rettet på skrivefeil med permanent grønt blekk – men fniste gjorde hun, og var glad. Hun fikk mange spennende arbeidsoppgaver, og Fontini begynte nesten å kjennes ut som den familien hun aldri hadde hatt (hun var selvsagt et foreldreløst gatebarn). Alt gikk bra helt til hun skulle ta et pent bilde til sosiale medier, som inkluderte et kubbelys. Julie tente en fyrstikk, og med et uhell satte hun fyr på hele kontoret. Alle brant inne og dø —





Okei da. Det var ikke helt sånn historien gikk. Selv om jeg ikke er så god til å tenne fyrstikk.


Men jeg har hatt praksis. Og et fint og fjongt forlag var det også.


Fontini er et superkoselig, bittelite forlag som gir ut bøker for barn og unge. Og siden jeg (oppriktig) mener at barnebøker er selve ryggmargen, lungene, hjertet – eventuelt et annet indre organ – til litteraturen, det som hjelper oss å huske på at vi ikke alle kommer til å DØ i morgen, eller at livet er en feit, betent bendelorm som kommer til å spise oss opp innenfra, valgte jeg nettopp denne grenen. Det gir meg glede, ro og varme bobler inni hjertet. (Akkurat som "Barnevaktklubben" på Netflix.)


Det var så latterlig koselig der. Kontoret er veldig ... rosa?


Med Lego-trehus på bordet og mange rare Fontini-F-er på veggen.




Kontoret til den eneste mannen i forlaget.

 

Alle mine bok-venner har sagt til meg at forlagsbransjen er som en hemmelig underjordisk verden, med underjordiske koder og kamre og underjordiske voktere. Du slipper aldri inn.


Og det var det jeg trodde først.


Jeg var nemlig til intervju hos barneavdelingen i et annet forlag, la oss kalle det Forlaget fra Helvete.

Det gikk rett til hel–


Meg: Ja, jeg er veldig glad i barnebøker.

Satan: Jasså?

Meg: Ja, som Urchin av de dansende stjerner!

Satan: ?

Meg: Ja, Urchin. Du vet, et snakkende ekorn. Som er venn med en snakkende oter og en snakkende skilpadde.

Satan: ?

Meg: Og en snakkende bever?!!

Satan (med ekstrem entusiasme for fagfeltet sitt): Jaha. Noen andre bøker du liker?


Her klarte jeg endelig å ta inn over meg at personen foran meg ikke delte min kjærlighet for Urchin av de dansende stjerner. Smilet mitt falmet.


Meg: Øh. Nei. Ikke som jeg kommer på. Jeg liker ingen andre bøker.

[klein pause]

Satan: Så. Hva kan du gi til oss da?

Meg: Nei, eh, øh, he. Nå stiller du jammen meg gode spørsmål!

Satan: Markedsføring, god på det?

Meg: Nei.

Satan: Innhold til sosiale medier?

Meg: Nei.

Satan: God på grafikk?

Meg: Nei.

Satan: Hvordan er det med redigering av tekster, du har vel ikke så mye erfaring med det?

Meg: Øh. Jeg redigerer fortellingene til min 12 år gamle norskelev som liker å skrive om personer som heter Bernt og som raner banker.

Satan: ... jah.

Meg: Mhm.

Satan: Nettopp.

Meg: [gulper nervøst]

Satan: Hyggelig at du kom innom.


Jeg gikk ut og kom aldri tilbake.


Aldri har jeg følt meg mer ydmyket (eller jo faktisk, det har jeg, men vi snakker kanskje topp 10, av veldig mange ydmykelser.)


Jeg fikk ikke praksis der. For å si det sånn.


 

Men Fontini ❤. Fontini var dumme nok til å falle for sjarmen min.


Pr. epost.


De hadde aldri møtt meg. De visste ingenting om meg. Det kunne jo hende jeg var ekstremt irriterende, stinket hvitløk og aldri vasket håret. Eller at jeg sang gamle Hannah Montana-sanger hvert femte minutt.


Oi, vent. Det er jo meg.


Men de kastet meg ikke ut, da. Jeg tror de syntes det var fint at noen kunne vanne plantene deres og gi dem sjokolade-croissanter om morgenen.


Og jeg er glad det ble Fontini. Det var dit jeg helst ville.


Jeg elsket arbeidsoppgavene mine! De besto blant annet i å gi tilbakemelding på bokmanus, skrive nettsidetekster, lage en hjemmelaget boktrailer, oversette tekster, og å lese [TOPPHEMMELIG BOKPROSJEKT]. (Der det sto confidential på alle sidene.)


[TOPPHEMMELIG BOKPROSJEKT] handler om Alida (pseudonym) som bor på Bora Bora (hemmelig adresse) sammen med familien sin. Der har hun et crush på Alejandro (pseudonym). Han viser seg å være en kødd. Alle dør.


En bok om livet, døden og tenåringsangst med andre ord.


I noens (les: meg) tilfeller går jo aldri tenåringsangsten over, så jeg følte meg *sett og bekreftet* av denne boken.


Jeg skrev en såkalt konsulentrapport, der jeg skulle vurdere om jeg mente boka er egnet for utgivelse på forlaget. Det synes jeg den er. Siden den handler om livet, døden og tenåringsangst. Alle burde lese bøker om livet, døden og tenåringsangst.

 

På Fontini jobbet jeg med tre superhelter:

Batman

Buffy the Vampire Slayer


... og Sviggum.*


(*Ingen har noensinne hørt om Sviggum, inkludert Sviggum selv.)


De har dekknavn, av obvious reasons. (*Kremt* fordi jeg er et godt menneske, som tar hensyn til personvern. *Kremt* fordi jeg ikke vil bli saksøkt av Cappelen Damm.)


Og sjefen da. Men allerede andre uken min der, sluttet hun.

Så lei var hun av meg.


Batman løp rundt i gangene og gråt og bar seg. I løpet av uken gikk han gjennom alle stadiene i en sorgprosess, inkludert febrilsk pepperkakespising og ekstremyoga.


Buffy the Vampire Slayer var sånn: 'I'm out', og dro og måket snø i en skibakke i stedet.

Sviggum skjønte ikke så mye av hva som foregikk og gikk seg derfor en tur i skogen. Hun endte opp i Tromsø og kom aldri tilbake.


Og siden kontoret var tomt, bortsett fra en skrikende Batman, endte jeg opp som sjef.


Sånn er livet som praktikant. Noen ganger må man ta en for laget.






Hilsen sjefen







Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page