- Julie Kristine Woie
Hvordan overleve en ungdomsskole-reunion uten å få varige psykiske mén
(BEKJENNELSER FRA EN EKS-UNGDOMSSKOLEELEV I REHABILITERING PART II)
Hei og velkommen tilbake til psykologitimen min.
Pasientens journal:
Viser tegn på likegyldighet, nedstemthet og bitterhet så snart ordet 'ungdomsskole' nevnes. Gjentas ordet, får hun kraftige spasmer og rykninger. Nevnes det en tredje gang lyser det rødt i øynene hennes, og hun slår i bord og vegger mens ukvemsord strømmer ut av munnen hennes, akkompagnert av store mengder spytt.
Da jeg skulle skrive ned disse mini-memoarene, ble jeg sjokkert over hvor lite jeg faktisk husker av årene mine på ungdomsskolen. Men ved nærmere ettertanke er det egentlig ikke sjokkerende i det hele tatt. Det er jo bare snakk om en god, gammeldags forsvarsmekanisme for å bevare traumene trygt under lås og slå, slik at giften derfra ikke får sive fritt og hemningsløst ut. (Hvilket vil si at det bare drypper ut fra tid til annen, helt ubedt og uten forvarsel og til glede for alle rundt meg.)
Jeg husker bare små glimt – som da vi skulle ha prosjekt om mobbing, og laget film om temaet, og han som spilte ’mobbeofferet’ uheldigvis falt ned en trapp.
Eller da vi hadde om Sigrid Undset i norsken. Læreren vår begynte å snakke om Kristin Lavransdatter, og så bort på meg og venninna mi og sa: Ja, dere to har kanskje lest den? Alle hoder snudde seg mot oss, og jeg ble dyprød og sluttet å puste. (Undertekst: Dere, som er nerder uten et sosialt liv, har vel kanskje ikke noe bedre å bruke tiden på enn å lese viktige norske litteraturklassikere?) Det var som om hun hadde spurt oss om vi så regelmessig på porno.
Eller den gangen jeg og venninna mi for en gangs skyld kom tidlig inn og satte oss bak i klasserommet, hvor de kule pleide å sitte. (Vi pleide som regel å ende opp helt fremme, alene.) Flere av jentene kom inn, så litt småsjokkert ut over at vi hadde våget å sette oss akkurat der - vi levde da for Guds skyld i et segregert samfunn - men satte seg ved siden av oss med et sukk. Og vi tenkte ''Phew. Det gikk. De vil faktisk sitte ved siden av oss. '' Så kom Queen Bee og hennes trofaste medhjelper inn, observerte kaldt at det var fullt bakerst, og satte seg fremme. Og dermed flyttet alle de andre seg frem. Naturligvis.
Jeg husker bare at jeg og venninna mi så på hverandre og ristet svakt på hodet, med et mildt oppgitt uttrykk. Vår plass på rangstigen var dermed fastlåst og absolutt.
Å bli med på reunion føltes som å melde seg på som deltager til et litt tvilsomt sosialt eksperiment:
Menneskets atferd i møte med gamle klassekamerater (cameraticus antiquus): Er endring faktisk mulig eller vil deltakerne falle tilbake i sine respektive sosiale ungdomsskoleroller?
Jeg hadde hørt rykter om slike ungdomsskolereunioner, som retraumatiserte hele bunten. Hvor voksne mennesker ble omdannet til pupertetspøbler med markeringsbehov, eller til hulkende, ustabile nervevrak som helst ville løpe hjem til mor.
Men for å være helt ærlig ble jeg faktisk overrasket over hvor hyggelig det var å se alle igjen. Folk var vennlige, imøtekommende og genuint interesserte i å høre hva jeg holdt på med (med mindre enda en forsvarsmekanisme kicket inn, og jeg innbilte meg det hele). De rynket ikke på nesa og lo ukomfortabelt da jeg sa jeg drev med skuespill og musikk, men syntes det var kult at jeg - CHEESY-WARNING - ''fulgte drømmene mine''. Fryktfrosken min (se del I) - at alle skulle ha fått seg en yacht og en hund og et hus, og le godt av meg som ikke hadde noen av delene - var riktignok reell, men ganske så irrasjonell.
Det viser seg at folk som regel er greiere enn du tror.
Say WHAAT?!
Det var ikke før helt på slutten at stemningen ble litt punktert, og en del fasader begynte å slå sprekker. Jeg, som er naiv og godtroende, fikk litt bakoversveis da spydige kommentarer dukket opp, som: ''Hvorfor sier folk 'Å, det var så hyggelig å se deg igjen'? INGEN BRYR SEG. '' eller ''Asså. Jeg hilste på noen av dem. Men de andre – asså, jeg trenger ikke akurat å se dem igjen, liksom. Asså, jeg har ikke behov for å ha de menneskene i livet mitt''.
Fair enough. Jeg kan forstå dem. Det er naturlig. Men jeg lurer nå på - hvorfor møtte du opp da? Virkelig. Sitt hjemme med hunden din og drikk en milkshake.
Men bortsett fra disse depressive utsagnene som lekket et par giftige tanker eller fem, var det hele ganske så usannsynlig hyggelig.
Det skadet heller ikke at jeg meldte meg til å være med å rydde opp etterpå (ikke fordi jeg har et stort hjerte, men fordi jeg ville ha skyss hjem) som gjorde at jeg fikk masse gratis mat og kake.
Da jeg skulle gå, fikk jeg en klem av ei av jentene i klassen, som lo og sa – sees om 10 år da. Og det gjør vi kanskje. Og kanskje jeg til og med har fått meg hund og hus og yacht da ;)
Føniksen
Og her er, som lovet i forrige innlegg, stor poesi av klasse 9A:
Jeg kan varme opp med et riktig søtt, lite dikt av ei jente i klassen:
Jeg så på deg
Du så på meg
Det kriblet i magen
Kroppen ble varm
Nå svever jeg
Eller min personlige favoritt (skrevet av en av de 'tøffe guttene'):
Kjærlighet er noe vas
Eg bler stressa av alt det mas
Uten kjærlighet blir det hat
Og kjærlighet er også mat
Og for meg er kjærlighet som en
Tur på Kvadrat
Kjærlighet er vakkert og vondt
Kjærlighet er smertefullt og tungt
Kjærlighet er mega
For meg som er ung
Og til slutt ...
Forelskelse!
Bare hun så på ham
ble hun mo i knærne
Hun ble svett og klam
Og det kriblet helt ned i tærne!
Han gikk der rundt med et sexy glis
Hjertet begynte å hoppe
Og hun kunne føle en varm, varm bris
Nei, hun kunne ikke stoppe
Han var så vakker, han var så rå
Det var dette hun hadde ventet på
- men hun turde ikke spørre
det var best å bare gå...
- Julie Kristine, 13 år
