- Julie Kristine Woie
P!nk-konsert, svindel og kinesisk overvåkning
Jeg var på P!nk-konsert på mandag og nå er jeg døv.
Dumme meg, jeg hadde tatt med ørepropper - men brukte jeg dem? Nei.
Og ikke fordi jeg hadde en gyldig grunn, som at jeg glemte dem i all spenningen over å se mitt barndomsidol. Neida, fordi venninna mi lo og sa: 'Trenger du det?' og så ble jeg flau og tenkte: Hey, jeg kan også være kul og ung og hipp og tåle høye lyder. Jeg er ikke middelaldrende helt ennå. Så derfor led jeg meg gjennom en øredøvende - bokstavelig talt - konsert, vel vitende om at dersom jeg ikke skadet hørselen min permanent, ville jeg i hvert fall bli midlertidig døv. Det er tre dager siden og jeg har fortsatt vondt i ørene.
Det minnet meg litt om da jeg for 5 år siden var i en kirke i Burundi med pappa, hvor lyden var så høy at jeg begynte å gråte. Jeg endte med å gå ut i protest. (Selv om alle var veldig hyggelige. De ville at vi skulle ha hedersplass oppe på scenen, hvor lyden var som verst...)
Men tilbake til Pink - heldigvis klarte jeg til slutt å innbille meg at volumet var forsvarlig, og hadde det veldig morsomt mesteparten av konserten. (Bortsett fra et litt labert mellomparti med en del sanger jeg ikke kunne og en sekvens med ''seriøse, samfunnsengasjerte videoer'' som kanskje ikke var helt min kopp med kakao.) Men dama vet å lage show. Hun begynte det hele hengende fra ei gigantisk lysekrone og endte konserten med å sveve fra vaiere over hele Telenor arena - og jeg tenkte bare 'P!NK ER NOEN METER UNNA MEG. Jeg er høy. Hvis jeg hopper høyt kan jeg kanskje ta på henne.'' Det var forholdsvis absurd. 'Get the Party Started' var tross alt favorittlåta mi da jeg var 8.
Det morsomste var kanskje da hun gjorde en cover av Bishop Briggs 'River' som er DRITKUL, men som ikke så mange i Norge ser ut til å kjenne til - og jeg og venninna mi var de eneste som sto og gaula av full hals. Så mye gaula vi at folk snudde seg og lo av oss. Da koste jeg meg. (Men ellers var jeg absolutt ikke den eneste som sang. Det var en stakkars fyr der som de sikkert filmet 5 ganger fordi han levde seg sånn inn i sin egen synging...)
Konserten gikk fra sirkus til rockefest til visuell eventyrfortelling og til nedtonet country-club - og ja, selv om jeg nok ble litt forvirret, var det så de grader gjennomført at jeg ikke kan klage. (Det får de ordentlige anmelderne gjøre. De er gode på slikt.) Hun drev tross alt både med vanlig akrobatikk og vokalakrobatikk - og når man gjør begge deler samtidig, ja, da er man ganske god.
Det viste seg også at Pink hadde med en fiolinist. Jeg vurderte sterkt å bortføre henne, for så å ta plassen hennes, helt til jeg fant ut at lydmannen var fullstendig inkompetent og at man ikke hørte henne uansett.
Det ble litt drama før konserten. Jeg var i utgangspunktet veldig usikker på om jeg skulle dra, for jeg er generelt en gnien person, og tenkte det ble for dyrt. Men til slutt, samme dag som konserten skulle gå av stabelen, klarte jeg ikke å stå imot presset fra populærkulturen og kapitalisen, så jeg sa ja til en ledig FINN-billett. Så, to timer før konserten, viste det seg at fyren jeg hadde snakket med på FINN hadde solgt billetten til noen andre. Jeg fikk panikk, sluttet å tenke, og var bare sånn - I NEED A TICKET. Derfor, mens jeg var på jobb (...hysj) skrev jeg desperat til en annen fyr og ba til høyere makter om at det ikke skulle være svindel. Jeg hadde jo ikke tid til å sjekke noe særlig nøye, og tenkte bare: Nå får det briste eller bære. Så jeg lukket øynene og vippset. Og hallelujah, da jeg åpnet dem igjen og sjekket mailen min, lå heldigvis billetten der.
Og i tillegg til billetten, fikk jeg jammen meg også en koselig melding: Hei du. Navnet ditt høres så kjent ut. Du er ikke tilfeldigvis datteren til Grete Mogen? Hun var min favorittnabo og barnevakt da jeg vokste opp.
Og det var jo supersøtt <3 Så ikke tro på alt media forteller dere. Det finnes fortsatt ærlige mennesker der ute.
Noen i hvert fall.
Alt i alt var det en veldig gøy opplevelse, og litt må man vel kunne spandere på seg? :)
Og til slutt - mens vi er inne på å spandere ting på seg selv - jeg ødela jo begge mobiltelefonene mine da jeg var på friluftsleir i øsende, pøsende regn. Så jeg spanderte på meg en splitter ny Huawei 30.
Hvilket vil si at i dette øyeblikk blir nok bloggen min oversatt til mandarin av kinesisk etterretning. Heia Kina.
(Jeg er forresten spion for USA, så vær så snill og hold kjeft om akkurat det.)
Hilsen Føniksen
PS. Mamma spanderte også på meg en omvisning på slottet i dag. Det var kult, og jeg tenkte at jeg burde vært adelig.
