- Julie Kristine Woie
Hvordan overleve en ungdomsskole-reunion uten å få varige psykiske mén
(BEKJENNELSER FRA EN EKS-UNGDOMSSKOLEELEV I REHABILITERING PART I)
''Ok, vi må sørge for at vi ser bra ut. Folk må se at det har gått fint med oss. Vi er ikke tapere. Hører du? Vi er kule mennesker som ser bra ut. ''
''Nettopp.''
''Men shit. Shit, shit. Alle har sikkert mastergrad. Eller er gift med 5 kids og hund og hus. Eller egen yacht.''
''Yacht?''
''Ja, yacht. Tro meg, du vil bli overrasket over hvor mye penger folk har nå til dags.''
''Akkurat...''
''Hurra. Jeg gleder meg. Også yacht da. Jeg har jo ikke engang en robåt.''
''Slapp av. Jeg kan ikke ro.''
''Du ville ikke trengt det om du hadde hatt en yacht.''
Ungdomsskole-reunion. Idéen fra helvete.
På menyen:
Gjensyn med demonene med grønne horn fra barndommen // Tilbakevendende mindreverdighetskomplekser i møte med den populære eliten som alltid så på deg som skitt under skoen // Bittersøte minner om en svunnen (takk og lov) tid.
Man kan jo lure på hvorfor jeg ville utsette meg selv for en slik belastning? Hadde jeg fått midlertidig demens, og glemt at jeg hatet ungdomsskolen? Trodde jeg at å gå inn i et vepsebol ville lege stikkene mine? Eller håpet jeg på hevn, eller muligens en (by the grace of God) ny sjanse til endelig å bli populær?
Takk og lov hadde jeg med meg min upopulære venn (vi kom på 8. og 9. plass på guttenes rangeringsliste i 7.klasse) for å ta i mot meg i tilfelle jeg skulle få et hjerteinfarkt. Vi hadde også stjålet en flaske vin fra moren hennes (unnskyld mamma og pappa) slik at jeg kunne pøse på og glemme kvelden hvis det skulle bli behov for det.
Det var en reunion for hele trinnet, og i begynnelsen gjemte jeg meg litt blant B-klassen, hvor jeg har flere gode venner. Men etter en stund så jeg ingen annen utvei enn å hoppe i det. Så jeg hoppet i det, som jeg gjorde da jeg hoppet i Oslo-fjorden i februar, og gikk bort mot A-bordet. Og i det jeg nærmet meg det - i slow motion - fikk jeg en åpenbaring:
Jeg innså at jeg ikke lenger var 14 år gammel.
Som vil si at selv om jeg var nervøs, hadde jeg akkurat stor nok dose selvtillit til å rope et høyt og rungende 'HALLO' og ta en seiers/klemmerunde rundt bordet mens jeg innbilte meg selv at alle hadde savnet meg noe inderlig.
Og se for dere dette: Folk sa hallo tilbake.
Det var litt som da jeg møtte på klassens Queen Bee utenfor butikken en gang for noen år tilbake, og hun faktisk hadde lyst til å stoppe og snakke meg meg.
Husker at jeg tenkte ''Neimen, så koselig da. Du ble et hyggelig menneske til slutt du også.''
Jeg satte meg ned ved bordet og vi konverserte som likeverdige mennesker, og jeg var fornøyd.
I tillegg blir jeg glad av mat. Så det hjalp jo.
Og med det hadde jeg beseiret min første frykt-frosk: At alle skulle se meg, rynke litt på nesa og deretter late som om jeg var luft.*
Men dette var ikke den eneste frykten som skulle overvinnes...
Jeg hadde da denne sinnssvake idéen om at det ville være et lurt trekk å bidra med et underholdningsinnslag. Etter å ha ventet nesten altfor lenge - alle var ferdige med å spise, og mange hadde gått ut for å ta seg en røyk (lovlig denne gangen) - fikk jeg meg endelig til å si det til komitéen. Tiden gikk, mens jeg prøvde å forberede meg på det som skulle skje.
Og så, i det de skal introdusere desserten, hører jeg - nesten litt fjernt - som om det blir sagt i et annet rom: Og etterpå vil, ehm, Julie Kristine lese noen dikt hun har skrevet.
Det ble dødt i salen.
Jeg kunne formelig høre tankene som summet rundt i rommet: Jasså. Jaha. Her har vi skolelyset Julie Kristine, som fortsetter med nerdingen sin. Verden har virkelig gått fremover. TOMMEL OPP.
Husk på, jeg hadde ventet litt for lenge - folk begynte å bikke over brisen-kanten og bli i ordentlig godt humør, og så kom denne bæsjebomben susende rett i fanget på dem.
Jeg var for sjokkert til å klare å komme med et motsvar, forklare misforståelsen som hadde oppstått. Jeg måtte lide meg gjennom noen forferdelige minutter, til jeg fikk summet meg og endelig forklart at nei, det var ikke mine dikt jeg skulle lese. Jeg skulle lese utdrag fra et hefte jeg fant oppe på loftet, nedstøvet og glemt: Romantiske dikt – av klasse 9a.
Og da ble det liv i forsamlingen, takk Gud og Jesus og englene. (Særlig fordi jeg var taktisk og først valgte dikt av den populære eliten). Men om det ikke hadde blitt det, tror jeg at jeg ville lagt på sprang og krysset svenskegrensa for så aldri, aldri å komme tilbake.
.
.
.
Og hvis du følger med på 'PART 2' - så får du kanskje med deg et dikt eller'no ;)
* Frykt-frosk: Et ord jeg nettopp fant opp, men som jeg mener er veldig beskrivende for hvordan frykten ligger og ulmer inni kroppen og ikke gir deg ro. Noensinne. Litt som dette:
Målet mitt er at den skal bli som dette:
Cheerio,
Føniksen
