- Julie Kristine Woie
En komparativ analyse av de ulike SAS-seksjonene
Lørdag 15.06: Jeg flyr med SAS Plus for første gang.
Jeg har noen ekstrapoeng jeg må bruke opp, og den eneste billetten som er tilgjengelig er en SAS Plus-billett. Jeg må riktignok bruke litt ekstra poeng, men jeg tenker: 'Skitt au, skei litt ut for en gangs skyld. Du har jo ikke råd ellers.' Så jeg griper sjansen, røsker tak i den, holder den fast, mens jeg tenker at 'nå, Julie Kristine, må du nyte utsikten, for nå er du på toppen av næringskjeden'. Jeg seiler gjennom sikkerhetskontrollen med mitt fasttrack-o-super-pass, chiller i loungen før jeg spankulerer inn på flyet og setter meg på rad 3. Der, forrest i flyet - med nok plass til beina, gratis muffins og te - ser jeg på de stakkars, stakkars undersåttene som trotter forbi bort til economy-seksjonen, og tenker:
Tanker som at jeg burde bli sjefsredaktør for The New York Times, eller rådgiver for en saudi-arabisk diplomat, eller kanskje bare gifte meg meg en rik, eldre herremann, slik at jeg alltid kan fly business class surrer rundt i hodet mitt, og gjør meg glad og svimmel. Jeg nyter utsikten og det gode liv og vet i hjertet mitt at jeg burde vært rik. Jeg vet også at jeg ikke kommer til å gå tilbake til SAS economy ever again. This is the shit.
Flashforward, én uke senere:
'Passasjerer med SAS Eurobonus-medlemskap, diamond eller gold, Star Alliance-medlemmer og SAS Plus-kunder bes nå gå ombord på rute SK4026 til Stavanger.'
Vente, vente, vente.
'Passasjerer med SAS economy, mindre penger, færre strøkne skjorter og stresskofferter bes nå gå ombord på rute SK4026 til Stavanger.'
Jeg trotter ombord med mine fellow undersåtter.
Jeg gråter en skvett og pleier gnagsårene på knærne mine, mens jeg venter på at flyet skal krasje. For nå går det jo nedover uansett, tenker jeg, så da kan det hende det går litt lenger ned også. Bokstavelig talt.
Ok, jeg innrømmer det. Jeg har blitt velsignet av vår Fader med en rikelig dose (om ikke overdose) fantasi, både på pessimisme- og optimismefronten. Jeg lider nok mest sannsynlig av bekymromani - men på den annen side også av begeistromani. Jeg har en tendens til å tro at alt på magisk vis kommer til å bli nydelig og vakkert så snart jeg ser et lite snev av endring. Jeg blir gira av hver minste lille ting. Hvis jeg klarer å unngå å spise en hel boks Ben & Jerry's på én gang, tror jeg at jeg har blitt kurert for min sjokoladeavhengighet. Hvis jeg plutselig får en kul audition, tror jeg at jeg kommer til å bli Broadway-stjerne i morgen. Hvis jeg flyr med SAS plus, tror jeg at jeg har blitt rik.
Folk sier jeg er urealistisk og irrasjonell, at jeg tror på eventyr og enhjørninger. Men jeg tenker mer at jeg er halvt hund kanskje.
Og det må da vel være greit?
Mvh Føniksen
PS. Om noen har vakre opplevelser med business class eller tips til hvordan jeg kan bli rik, del gjerne tankene dine med meg. Jeg skal jo spare til en villa, og da må man begynne planleggingen tidlig.
