- Julie Kristine Woie
Eksamener kan gå og legge seg
Tittei! Jeg har endelig kommet ut av min lille eksamenshule. Igjen kjenner jeg sola varme på kroppen og ser fuglene kvitre så blidt i skogen. Jeg strekker meg og danser over den grønne, frodige marka, og tenker at livet er godt å leve.
Tulla.
Det regner.
Hele tiden.
Hver dag.
Hvilket betyr at jeg må belage meg på nok en sommer hvor folk tror jeg er en isbjørn eller et vandrende reklamestunt for solfaktor 50.
I år hadde jeg faktisk tenkt at jeg skulle ta en Sofie Elise og bli brun på den 'falske' måten. Man kan visstnok spise gummibjørner fylt med betakaroten som gjør deg brun. Men så må man visstnok betale også, og det ble litt slitsomt for en som ikke tjener penger på bloggen sin, så til slutt bestemte jeg meg for heller å forbli blek. Så her er throwback til et par gamle bilder som illustrerer både hvitfargen min og hva eksamen gjør med sjela di.
Meg som går inn til eksamen:
Meg som kommer ut:
(Takk til Benedicte Vindseth som fikk meg til å se ut som Gollum. )
Jeg har brukt de siste ukene på å niskrive både på innlevering og på hjemmeeksamen - selvfølgelig i to fag jeg ikke engang trenger å ta: Social life in the 20th century og filmhistorie.* Men selv om jeg ikke trenger å ta fagene, og egentlig bare tok dem for å forhindre hjernen min fra å råtne, lider jeg dessverre fortsatt av snill pike-syndromet. Og som den snille piken jeg er, tenker jeg at jeg må levere og gjøre en god jobb, fordi hele min verdi blir reflektert i karakterene mine. (Jeg fikk en C i fjor og brukte et år på å komme meg. Det gjør fortsatt litt vondt.) Det skyldes helt sikkert problemer fra barneskolen jeg trenger å bearbeide - men det er jo mye lettere å undertrykke problemene sine. Så det gjorde jeg, og fortsatte på den lange, strabasiøse klatreturen opp toppen av den sosioakademiske stigen. Selv om jeg innerst inne hater akademisk språk intenst (fremmedord, og similare ekvilibristiske eksessiteter bør unngås med mindre fundamentet i motivasjonens referanseramme derved integreres på en relativt differensiert og i nærkonteksten plausibel og adekvat måte**) endte jeg opp med å klappe meg selv på skulderen og tenke at 'shit, nå rocker jeg dette' dess mer innfløkt jeg skrev.
Men nå, i ettertid, har jeg endelig fått tilbake min normale hjerne. Og det jeg tenker er at den akademiske verdenen - for det er en egen verden, med en inngangsportal hvis nøkkel er laget av pretensiøs og svulstig marmor med forseggjorte inngraveringer - trenger en skikkelig ørevask. Pensumboka mi i filmhistorie gjorde meg så provosert at jeg vurderer å tilby meg å jobbe gratis som språkvasker for Gyldendal for å fjerne overflødig smuss.
Men nå er jeg heldigvis ferdig, og skal ikke studere mer neste år. Jeg skal kun fylle hjernen min med Ole Brumm, Alf Prøysen og mammas oppmuntringer :)
On that note, jeg har en date med mamma. Så so long, farewell.
- Føniksen
*For de som trenger en update - jeg sluttet på 'Internasjonale studier' da jeg innså at jeg aldri ville komme til å bli Norges nye statsminister eller FNs generalsektretær. Men jeg utnyttet det at jeg fremdeles er registrert som student på programfaget til å få tilgang til mer interessante fag enn jeg ellers ville fått tilgang til som enkeltemnestudent. Se UiOs sider hvis du er forvirret. (Det vil gjøre deg mer forvirret.)
**Overhodet ikke mine egne ord.
