Hvorfor i alle dager gjorde jeg dette mot meg selv?????

Jeg vil helst bare legge meg ned og sove til dette marerittet er over.

Man må lide for skjønnheten*, sies det. Men virkelig. Det her gjør så vondt at jeg føler at hodet mitt snart kommer til å sprenges og slenge all hjernemassen min ut over golvet. Og nå tenker du sikkert - oisann, nå har visst visse instagramkontoer trengt gjennom 'jeg er verdifull'-barrieren og gått helt til hodet på Julie Kristine? Har hun fått seg ny nese? Ny lepper? Botox? Nytt ansikt? Ny hodefasong? Nytt hode?

Nei. Men jeg tror ny nese ville gjort mindre vondt enn dette.

Jeg har fått regulering. Igjen.

HURRA.

Jeg trodde jeg ble ferdig med denne lidelsen da jeg var 14 år, brukte rosa posebukser og fortsatt fikk 6-er i nynorsk. Men nei. Here we go again.

Og ok. Det må innrømmes at jeg har påført meg denne lidelsen selv - helt frivillig. Visse skjønnhetsidealer HAR tydeligvis gått helt til hodet på meg. (Og drømmen om tenner som ikke går tilbake etter å ha hatt regulering fordi TANNLEGEN DIN IKKE GJORDE EN ORDENTLIG JOBB, men det kan vi ta en annen dag). Men at jeg er skyld i dette, gjør ikke lidelsen noe lettere å bære. Tvert imot. Jeg vet at den eneste grunnen til at jeg nå ikke fungerer lengre, er fordi jeg er forfengelig. Og ikke bare er jeg forfengelig. Jeg er forfengelig+. For jeg har fått regulering på INNSIDEN av tennene.

De sa det ville gjøre vondt, men som vanlig var jeg ikke så flink til å lytte (pappa sier jeg må jobbe med dette). Jeg ignorerte det, fordi jeg tenkte: 'Det gjør sikkert ikke vondt for meg. Jeg har høy smerteterskel og er supermenneske.' Og nå sitter jeg her og vil bare gråte og spise boller. For det er det jeg gjør når jeg føler meg nedfor.

MEN JEG FÅR JO IKKE TIL Å SPISE BOLLE.

Jeg prøvde å spise en liten sjokoladebit i går, men det gjorde mer vondt enn godt og da visste jeg at jeg kom til å være deprimert i 7 måneder. (Og nei, dette er ikke ufølsomt bruk av ordet 'deprimert' fordi jeg er seriøs. Jeg spiser meg lykkelig.)

Her er et bilde som illustrerer hvordan jeg har det akkurat nå.

Men hey. On the bright side: Lidelse fører til kreativitet og bloggen min har gjenoppstått fra asken nok en gang.

Ærbødigst hilsen

FØNIKSEN

(Og navnet er like harry som før, men etter enda et år med inaktivitet er det så treffende at jeg har valgt å beholde det.)

*En liten presisering: Noen må faktisk ikke lide for skjønnheten. For noen kommer dette veldig naturlig. Det kalles å være i besittelse av gode gener.