23. DESEMBER: Juleherren

Dommeren slo hammeren ned i det gamle trebordet så det gikk en lang sprekk gjennom det.

Juleherren gråt ikke. Han var i sjokk. Han ble grepet hardt rundt armen av en politikonstabel som han senest kvelden i forveien hadde drukket seg full med og som hadde fortalt ham hvor høyt han elsket ham og hvor unik han var som statsleder. Nå dro politikonstabelen ham med seg ut av salen, gjennom fem ganger, ut på en steintrapp hvor flere tusen nisser forlanget hans død og kastet tomater på ham, opp i en slede trukket av fire reinsdyr som skulle ta ham til hans siste destinasjon. Roger følte seg sveket.

Han hadde egentlig vært heldig. Han hadde unngått dødsstraff og fengselsstraff. Folket hadde gått berserk. Nei, det eneste han ble dømt til var deportasjon. Men for Juleherren, som kun hadde kjent til Nordpolen hele sitt liv, var dette den verste straffen han kunne ha fått. Juleherren så seg rundt mens sleden humpet avgårde sørover. Gråten satt i en klump i halsen og Roger lukket øynene. Ingen av konene hadde møtt opp på Nordtinget, og Juleherren skjønte ikke hvorfor. Han hadde jo alltid vært en kjærlig mann. Han ønsket seg så gjerne en kos og kanskje et glass rødvin, men da han ba politikonstabelen om det siste fikk han en ørefik.

Omsider kom de til iskanten. Roger ble dyttet ned av sleden så han falt på isen og slo haken sin igjen.

Da gråt Roger.

Men ingen så ut til å bry seg. Reinsdyrene så likegyldig ut i lufta og konstabelen sa kort mens han pekte ut mot det blå havet: – Norge er den veien. Roger begynte å riste og tisset i buksa. Han hadde ikke fortalt noen at han nesten ikke kunne svømme.

– Ha det da, sa konstabelen og gikk tilbake til sleden. Etter et par minutter var han borte. Roger så seg desperat omkring. For første gang i livet hadde han ikke noen plan. Han kunne ikke dra tilbake – da ville han bli flådd levende, såpass skjønte han. Og han kunne ikke bo her ute, da ville han enten fryse eller sulte ihjel. Det så nesten ut til at den eneste sjansen var å svømme over havet. Roger samlet alt det lille motet han hadde og hoppet uti. Det var så bitende kaldt at han nesten mistet bevisstheten, men han plasket som best han kunne med både armer og ben, og litt etter litt kom han seg fremover. Det var en ensformig reise; blått hav på blått hav, bortsett fra den enslige døde nissen som dukket opp flytende i vannet med blå lepper og oppsvulmet ansikt, rundt en time etter avgang. Svømmingen gikk altfor sent, og hvis det hadde fortsatt på denne måten ville Roger ha dødd av frostskader innen neste dag. Men det hadde seg slik at historien tok en annen vending.

Da det nærmet seg natt, kom det nemlig en enslig liten isøy driftende på havet mot Roger, og der satt det fire isbjørner, én stor og tre små. Roger ropte hurra, for nå kunne han sitte inntil isbjørnene og få varmen i seg. Kanskje de kunne hjelpe ham å finne en snarvei. Roger hadde jo alltid vært beskyttet av sin onkels gevær og skjønte nok ikke at isbjørner er rovdyr. Derfor karret han seg opp på isflaket og smilte til mammabjørnen.

– Du, unnskyld, jeg skal til Norge. Vet du raskeste veien dit?

Mammabjørnen svarte med å ta et jafs av hodet hans.

Og dermed fantes ikke Roger mer.