21. DESEMBER: Julenissen og Juleherren

Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina snudde seg mot det Gudrun hadde pekt på før hun dalte ned i bakken, besvimt. En gigantisk himmelblå slede med snirklete hjørner og gullrosemaling kom susende gjennom himmelen mot dem i full fart, trukket av et enslig reinsdyr med hoven nese. Snøen dalte tett ned og skjulte passasjeren – men så, til slutt kom omrisset av en diger, feit gammel mann til syne, med et skjegg så stort at det kunne ha kvelt ti tusen mus.

Julenissen.

Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina glemte fullstendig den besvimte Gudrun og løp dem i møte, med den blinde nissen dinglende etter i halvt tempo.

– Du l-le-lever, stammet Svetlana da de nådde fram, mens Ronny bare sto og gapte. Bob derimot, skrek suverent: – Jeg hadde rett! Rett, rett, rett! Du lever!

Han stormet mot Julenissen, men det som skulle ha vært et tårevått gjennforeningsmøte, ble kun til fire korte nikk, ettersom Julenissen ville få fortgang på Juleherrens arrest. Han var jo en rasjonell mann, må man vite. Petrolina, som var et følelsesreinsdyr, følte seg litt snytt, men også hun spente seg fast til sleden sammen med de andre mens Julenissen løftet den blinde nissen opp på fanget. Så satte de avgårde.

De var halvveis til landsbygda da den blinde nissen lagde en liten pipelyd. Julenissen stoppet reinsdyrene, som bråbremset slik at sleden nesten føyk inn i bakendene på dem. Så bøyde han seg ned for å høre hva den lille nissen ville. Det knaket i ryggen og nakken.

– Ah, sa han, – vi har glemt en viss Gudrun, sier lille Fritjof her.

*

– OG MED DET ERKLÆRER JEG JULEN FOR AVSKAFFET! brølte Juleherren til en folkemengde som så ut som de hadde lyst til å halshugge ham, alle som én. Han senket hånden for å klippe den røde snoren han hadde festet mellom Julegreve 1 og Julegreve 2 for å feire anledningen. Alt fra antydninger om at dette ikke var noen god idé til tomatkasting hadde han plent ignorert. Han hadde kommet med en lang, kjedelig, tale som bare besto av vås: om hvordan julen og alt dets tilhørende mas bare var en ulempe for Nordpolens befolkning og om hvordan innstrammingen ville føre til bedre levekår for folk flest. Det han egentlig mente, var selvsagt at han ville bruke pengene på en ny spektakulær designer-villa til seg selv. Han var lei av å bo hos onkelen og all pelsen hans.

Men selv om Juleherren hittil hadde fått bred støtte i Stortinget, var dette svært dristig, og mistillitten hadde vokst seg stor på Stortinget. Men fordi han i bunn og grunn var imot demokrati, hadde Juleherren valgt å overstyre flertallet og innføre denne nye loven likevel:

Juleforbudsloven 21.12.16 :

§ 1. Enhver aktivitet eller gjenstand med forbindelse til julen og dens tradisjoner, slik som pakking, strikking, sying, lystenning, vedhugging, juletrær, nisseluer, julekuler, gaver, alt av tradisjonsmat og sang er forbudt og vil bli straffet med inntil 15 års fengsel og vann og brødmat på livstid.

§ 2. Enhver person som medvirker til Julens videre feiring vil bli ansett som landsforræder og fratatt sine grunnleggende menneskerettigheter.

Det var bare de to julegrevene som nå holdt det røde båndet mellom ham som fortsatt var uhemmet begeistret for arbeidet til Juleherren. De hadde stått imot tomat etter tomat, noe som i en hvilken som helst annen situasjon ville vært svært beundringsverdig, men som ikke var det her, fordi det aldri hadde falt Juleherren inn å beundre noen andre enn ham selv.

Folket ropte og skrek, men Juleherren hørte dem ikke, fordi han gledet seg slik til sin nye villa; - og kanskje han kunne skaffe seg noen nye koner? De han hadde begynte å bli litt kjedelige. Han senket hånden med saksen ned mot det røde båndet, og skulle akkurat til å kutte det i to, da han stoppet brått, mistet hele saksen, ramlet bakover og fikk et hakeslepp så stort at haken deiset ned på brystet slik at blåmerket han hadde fra før ble enda større.

Han ville rømme, løpe, fly - hva som helst! Juleherren så seg desperat omkring og vurderte å ta en aldri så liten stagedive. Kanskje folket ville redde ham? Men da han fikk en squash midt i fleisen, tok han endelig et hint.

Han hadde begynt å klatre opp på isveggen bak scenen hans to på da det ble helt stille i folkemengden, og alle skjønte hvorfor Juleherren hadde rømt fra sitt viktigste øyeblikk hittil.

Julenissen sto plutselig på scenen, kanskje ti ganger større enn Juleherren og med en skokk av reinsdyr med sylskarpe gevir som stirret opp på den lille skikkelsen, halvveis opp på ismuren. Juleherren flyttet den ene foten til en ruglete bit med is for å komme seg lenger opp, men den knakk av og gjorde at han deiset ned på scenegulvet med haka først, slik at den brakk. Det gjorde så vondt at Juleherren holdt på å miste den lille forstanden han hadde igjen. Julenissen plukket ham opp etter den grønne kragen, bar ham ut til sleden og satte ham ned på rumpa ved siden av den besvimte Gudrun som ikke fikk med seg noe som helst av dramaet. Juleherren hadde for vondt til å si et eneste ord.

Julenissen kikket ned på forræderen som hadde truet konen på livet og tatt over landet hans. For første gang i sitt liv kjente Julenissen på en trang til å, om ikke drepe, så i hvert fall lemleste en annen person på det groveste.

Men han var helt rolig da han sa: – Det er ikke du som bestemmer om vi skal feire jul eller ikke, min gode mann. Du skal få ta deg en lang ferie etter at du har blitt dømt for statsrøveri, manipulering, trusler og misbruk av makt. Bring ham til politiet, Rudolf. Jeg tror det venter en arrest.

Folkemengden sto der i sjokk og ante ikke opp fra ned. Og med det var Juleherrens glanstid over.