20. DESEMBER: Rudolf

Rudolf trodde jorden skulle gå under. Trebjelker falt ned fra taket, og han måtte hoppe fra side til side for å unngå dem. Han var en uvelkommen brikke i et tetris-spill, og Rudolf likte det dårlig. Stallen ristet, og han lurte på om det var en ny atombombe som var blitt sluppet. Han kjente seg redd - en ekkel følelse -, men de gamle bena ville ikke riktig lystre, og det var litt av en jobb å komme seg til den venstre utgangen; ikke så lite flis dalte ned i hodet hans på veien. Da han endelig kom seg bort, etter å ha sklidd fem ganger, fant han ingangen blokkert av en diger trebjelke, derfor løp han til høyre(og skled sju ganger) men også der var inngangen blokkert. Rudolf pustet tungt, og kjente panikken ta ham; hvis han ikke kom seg ut nå, kom han til å bli begravd levende, og det hadde han veldig lite lyst til. Han gikk femten runder rundt seg selv og hadde begynt å grine da det gikk opp for ham at det faktisk var blitt stille rundt ham. Han snudde seg derfor mot den høyre inngangen, som han hadde glemt var blokkert, satte mot døra og deiset rett inn i Julenissen.

– Hoi, der, Rudolf! utbrøt Julenissen.

Rudolf skvatt! Han kikket granskende på mannen, og var ikke sikker på om det var Julenissen som sto foran ham, for han hørtes så sint ut. Rudolf hadde aldri sett Julenissen sint, ikke på 600 år. Ansiktet hans var like rødt som antrekket, og han utstrålte en tyngde og en skummelhet som Rudolf aldri hadde sett maken til. For å finne ut om det virkelig var Julenissen, snuste Rudolf derfor litt på ham. Og selv om nesa var hoven, kjente han likevel den umiskjennelige eimen av pepperkake, tobakk, gammel grøt, jordbærtelys og lakris – en blanding som bare kunne stamme fra Julenissen.

Da begynte Rudolf å hulke for fullt. Ut av øynene sprutet to saltvannsfosser, og han sto der, med skjelvende ben og viftende hale, mens den røde nesa bare ble større og større ettersom den ble fylt opp med ferskt snørr. Julenissen så forferdet på bestekompisen sin.

– Rudolf, hva er det som foregår?

Det tok Rudolf flere minutter å slutte å hikste nok til å få fram ordene 'død', 'Juleherre', og 'hjelp'. Så kollapset han, og ble liggende i en urørlig haug av reinsdyrpels og -bein.

Men Julenissen og Rudolf hadde gjennom mange århundrer sammen utviklet et særdeles spesielt (imaginært) bånd, og Julenissen forsto hva som måtte ha hendt. Julenissefruen var blitt truet på livet, og av redsel hadde hun løyet og lurt Julenissen med til Mallorca, mens en barbarisk hersker hadde fått fritt spillerom til å innføre nye lover som fjernet alt som kjennetegnet jula.

Det var litt av en knyttneve å få midt i ansiktet, og Julenissen kunne ikke begripe naiviteten sin. Men på den andre siden hadde det aldri, ikke på 600 år, eksistert en verre slimsopp enn denne Juleherren hvadetnåvarhanhet, så hvordan skulle han kunne ha forutsett dette? Nei, Julenissen hadde alltid vært en svært rasjonell mann, og det nyttet ikke å klandre seg selv – kona kunne han være sint på i noen dager til, men så fikk også det holde. Det var jo fortsatt fire dager til jul, og det var ikke for sent å snu situasjonen.

Julenissen flyttet på noen av trebjelkene som hadde rast ned da han kom trampende inn (de måtte virkelig få bygget en bedre stall for reinsdyrene) og satte seg ned og pustet ut etter den lange reisen.

Slik satt han, fortapt i egne tanker, til et lite nys hørtes fra reinsdyrbein og -pelshaugen borte i hjørnet, og Rudolf våknet. Da gikk Julenissen bort til ham, og sa: – Jeg tror det er på tide å vise denne juleherren hvem som egentlig er sjefen, eller hva?

Rudolfs ansikt lyste opp i et bredt glis idet han nikket til nakken fikk kink.

–Men først trenger vi litt forsterkninger, hva?

Og så dro de for å finne Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina. (+ Gudrun og den blinde nissen som ikke hadde drept Julenissen likevel).