19. DESEMBER: Julenissen

Julenissefruen tok en sipp av sin 'Sex on the Beach' mens hun kikket nervøst utover middelhavet. Ved siden av solstolen lå en kopi av 'Det evinnelige julestresset – Finn Roen med Geir Tusk' og som bokmerke et avrevet stykke reisereklame: 'Bukker du under for julestresset? Trenger du en pause? Sporty Travels tar deg til Mallorca på 1, 2, 3! Ikke nødvendig å booke på forhånd.'

Hånden til julenissefruen skalv så fryktelig at hun nesten mistet sin 'Sex on the beach', og derfor styrtet hun det som var igjen, inklusive pynteparasollen. Julenissen snudde seg mot henne, myste mot solen som skinte rett på det rødmussede fjeset og humret.

– Tørst? spurte han.

Og nå er nok du som leser ganske forvirret. Julenissen var jo død.

Ja, hittil har han vært død. Men jeg har en liten overraskelse til deg. Klarer du å holde på en hemmelighet?

I en julehistorie kan jo ikke Julenissen være død. Det ville vært barbarisk! Horribelt! Feigt! Usympatisk!

Derfor viser det seg at han ikke er død likevel. Det hele var en løgn. Selvsagt ikke kokt opp av meg, forfatteren, men av skurken i historien, Juleherren Roger.

Han var maktsykt og hadde vært det lenge, og noen ganger bobler det bare over, og da kan man bli litt rar i hodet.

Så nå som dere vet det, kan vi gå tilbake til historien:

Julenissefruen så skremt på mannen sin og ristet bestemt på hodet.

– Er du ikke tørst? spurte julenissen forundret. Julenissefruen stoppet opp, og nikket deretter febrilsk. Julenissen humret igjen.

– Du er nå artig, Maja.

Julenissefruen så bare skremt ned på klokken sin og prøvde å skyve den dårlige samvittigheten bort.

– Si meg, hvordan går det med julestresset? Har drinkene og solen hjulpet litt?

Maja nikket spakt. – Godt, godt, sa Julenissen og strøk konen på kinnet. – Hvilken dato er det idag? Du er jo sjefen. Du har jo styr på dette. Men jeg tenker nå at vi må begynne å komme oss tilbake til Nordpolen. Det er jo snart Desember, og vi kan ikke la nissene ordne alt helt alene, vet du.

Den dårlige samvittigheten til Maja vokste seg stor og fet, og julenissefruen visste ikke riktig hva hun skulle gjøre. Hun visste hun var feig, men hun visste også at om hun sa noe, om hun røpet hvilken dato det var og at hun slettes ikke hadde tatt med seg mannen sin på ferie til Mallorca for å finne juleroen, men for å unnslippe en sakte, meget smertefull død, ville nok denne sakte, smertefulle døden ikke unnslippe henne likevel. Derfor løy hun litt til.

– Det er ikke midten av november enda, len deg tilbake og ta deg en øl, vi har fortjent en god ferie.

Men det virket som om den spanske heten hadde gått til hodet på julenissen, og han var svært utålmodig da han sa:

– Men kjære Maja elskling, synes du ikke at denne ferien har vart litt lenge? Jeg reiste nå med deg fordi du, Maja, er det viktigste for meg, og jeg vil at du skal ha det bra.

Maja lo falskt.

– Men jeg kan ikke bare gå fra ansvaret mitt som Julenisse, særlig ikke nå som julen nærmer seg, vi må delegere ansvar, fordele nye roller innenfor-

– Jeg sa jeg ordnet alt sammen, avbrøt julenissefruen. – Jeg ordnet det, snakket med kollegaene dine, de skjønner situasjonen. Et koselig smil lekte i munnviken og skjulte løgnen.

Sannheten var jo så klart at hun ikke hadde sagt noe som helst til noen som helst. En sen høstkveld hadde hun blitt overfalt av to menn i sin egen stue, kneblet og truet med noe som så ut som isbjørnhoggtenner og et stort gevær, og blitt bedt om å komme seg bort med det samme uten å si et ord til noen som helst, hvis ikke ville hun blitt jevnet med isen. Hun hadde protestert og sagt at dette var feigt, men da hadde Juleherren sagt med et fett glis: – Jeg synnes jeg er forholdsvis raus jeg, kvinnemenneske. Her gir jeg deg en gratisbillett til livet. Du burde hente premien før fristen går ut, og med det puttet geværløpet helt inntil det høyre øret så det fikk smake på ørevoksen.

I flere måneder nå hadde hun levd i frykt. Både for at mannen som kneblet henne skulle forandre mening, sette etter henne og skyte av henne hodet, og for at Julenissen skulle finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Det siste var nesten det skumleste.

Julenissen hadde vært gift med fruen sin i mangehundre år, og selv om heten på Mallorca hadde gjort ham litt susete i hodet, var det som om det endelig sivet inn i skallen på den gamle mannen at noe skurret. Han bestemte seg derfor for å gå på en liten tur opp til den spanske landsbyen og få litt klarhet i tankene.

– Maja, elskling, jeg trenger en liten gåtur, jeg. Jeg kommer straks tilbake, hvorfor bestiller du deg ikke en drink til og slapper ordentlig av, hva?

Maja bestilte drinken med en gang og nærmest dyttet mannen sin bort. Fantastisk mulighet til å oppgradere løgnen sin.

Julenissen vandret fredelig gjennom de gamle husene, og kjente juleroen senke seg - det vil si, helt til han nærmet seg sentrum av byen. Da var det som om den begynnende juleroen spolte baklengs på maks hastighet og nesten slo pusten ut av Julenissen. Først var det en liten jente som pekte på ham og begynte å strigråte, deretter så han en skokk guttunger som stoppet leken de holdt på med og bare sto og gapte. Julenissen rynket på de kraftige brynene, og fortsatte å gå. Men det var som om han beveget seg i sakte film, og han så mennesker samle seg rundt ham og snakke til ham, vifte med aviser og mobiltelefoner og han hørte langt bortefra en stemme som sa på spansk (Etter å ha lest ønskelister fra alle klodens kanter i hundrevis av år, kunne julenissen alle språk i hele verden): – Men du er jo død.

Det gikk som et ekko gjennom ham, – død, død, død...

–Hvor har du vært?/Ingen har hentet julebrevet mitt/Fem dager til jul/Hjelp

Julenissen kikket opp, over hodene på de mange barna som klemte seg inntil ham og så opp på det veldige uret som tronet midt i sentrum av byen. Der sto datoen, med store tall i midten av klokka: 19.12.16.

Det var som om noen helte isvann rett over hodet på Julenissen.

Hva i svarte huleste?! Var det 19. desember?! Julenissen ga fra seg et rop som skremte alle ungene, og nå var det ikke lenger bare den lille piken som strigråt. Men Julenissen hadde aldri vært sint før i hele sitt liv, og da var det som om hundrevis av år med sinne eksploderte på én gang. Hva søren feilte det kona hans?! Hadde hun løyet med vitende vilje eller var hun blitt dement?!

Gudene måtte vite hvordan situasjonen på Nordpolen så ut nå. Han måtte tilbake. Det var ikke tid til å finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Han fikk spørre ut Maja senere. Tanker som 'midtlivskrise' og 'ikke nok tid til å pleie parforholdet' streifet ham idet han bante seg gjennom folkemengden og løp så fort de feite beina kunne bære ham bort til stranden og leiligheten hvor den oransje sportsbilen de hadde brukt sto parkert. Han satte seg i den og freste nordover i 340 km/t til han kom til Finnmark, hvor han tok NordIs-ekspressen til Svalbard for så å ta en racerbåt (med isbryterkontroll og 4.0 kuldebeskyttende ytterlakk) til Nordpolen hvor han stoppet foran stallen til Rudolf og braste inn.

Julefruen hadde han glemt igjen på Mallorca.