18. DESEMBER: Sofie

Sofie satt på en sten under en lyktestolpe og spilte en sørgesang. Det lød ikke så veldig pent, men det visste ikke Sofie. Hun spilte og spilte med den rosa nisselua på snei, og spilte alle de små nissefølelsene ut i nattelufta. En svak gurglende lyd akkompagnerte spillingen, men det var bare vinden som skjønte at Sofie gråt. Hun satt der alene på stenen. Den høyre sokken var knelang og laget av blått strikkestoff. Det klødde behagelig. Den venstre sokken hadde aldri kommet tilbake fra klesvask, og Sofie hadde bare stukket den vesle nissefoten rett oppi støvelen. Nå viftet hun med tærne. Det var godt og luftig. Slik satt hun en stund og spilte for å varme opp hjerterota. Familien var borte. De hadde dratt med nordlyset opp til englene. Det syntes Sofie var fint. Vinden ulte litt, og gurglingen økte i styrke. En krystalltåre trillet nedover det lille nissekinnet og laget et lite hull i snøen. De hadde det sikkert fint oppe hos englene. Sofie skulle bare ønske de hadde tatt henne med seg. Hun hadde så lyst til å klappe en stjerne. Fange den og ta den med seg i bånd. De var fine og blinkende, som himmelblomster. Sofie reiste seg fra stubben og så ut i nattelufta. Hun kikket opp på lyktestolpen som gjorde plassen gul, akkurat som stjernene. Sofie snudde seg deretter og labbet et lite stykke til hun kom til vannkanten. Der stoppet hun. Vannet var blendende blått, og Sofie syntes hun kunne se noe bevege seg under vannflaten. Det lignet et slags lys. Nesten som nordlyset, tenkte hun, eller kanskje stjernene? Sofie ble så betatt av synet at hun rent glemte å spille. Kanskje hun kunne fange en liten stjerne hvis hun bare gikk ut i vannet? Hjerterota til Sofie begynte å vokse, røttene strakte seg ut og slo sprekker i den lille nissemagen. Skulle hun endelig få klappe en stjerne? Sofie følte seg så lykkelig at hun ikke klarte å smile.

Slik sto hun en stund og kjente på nisselykken, før hun trampet bort til et lite vedskjul som sto enslig ute på ødemarka, ikke langt fra stubben og lyktestolpen. Det var hennes eget lille vedskjul, et lite rødt hus med et lite vindu øverst på den ene lille langsida hvor hun hadde hengt opp hjemmelagde, rutete gardiner. I vedskjulet hadde hun både spade og hageslange, snøscooter og rivjern. Hun gikk inn, tråkket på et par edderkopper og en mus, grep spaden og lukket døren stille bak seg. Deretter gikk hun forsiktig tilbake til vannkanten hvor hun gravde et lite hull i snøen. Hun kikket ned på den altfor store fiolinen hun holdt i hånden, og sto der litt ubesluttsom. Men så senket hun instrumentet ned i den lille gropen og dekket det til med snø igjen. Her skulle bratsjen få hvile til hun kom tilbake. Sofie skrev et lite, uformelig hjerte i snøen med pekefingeren, kikket litt på det, tydelig stolt over mesterverket sitt og satte seg ned i snøen. Føttene var nå bare noen centimeter fra det blanke vannet; nå var hun klar til å besøke stjernene.

Men med ett var det som om noe rev litt i den lille nisselykken hun kjente på. Stillheten ble så gjennomtrengende, så høy, at Sofie måtte holde seg for nisseørene. Hjerterota banket litt fortere enn normalt og vannet så plutselig så altfor mørkt ut. Hva hvis stjernene hadde svømt bort? Sofie følte seg kvalm og på samme tid sulten, og kunne ønske hun hadde tatt med seg litt pepperkakedeig til niste. Pusten var vanskelig å holde kontroll på, og Sofie hadde lyst til å skrike. Høyt, sånn at noen ville høre henne, men hun visste at det ikke ville nå fram. Derfor valgte Sofie å løfte hodet og se opp på nattehimmelen. Og idet hun gjorde det, var det som om stjernene sang til henne, en utenomjordisk sang så vakker at Sofie glemte stillheten.

Med ro i hjerterota, senket hun seg forsiktig ned i vannet. Kulden stakk seg inn i henne som tusen tegnestifter, og det tok ikke lang tid før hun kjente seg rimelig nedkjølt. Vannet dekket henne fra nakken og ned der Sofie lå og duvet, som en liten, rosa badeball. Godt hun hadde rikelig med underhudsfett, tenkte hun, ellers hadde hun kanskje blitt like blå som vannet.

Men Sofie var kaldere enn den vesle nissehjernen kunne forstå, og nissekroppen skalv med en styrke på 7,9 på Richters skala. Med tenner som hakket hull i kjeven, svømte hun et stykke utover. Det ble kaldere og kaldere, og Sofies tanker forsvant fra jordens overflate. Alt hun kunne se var det mektige lyset som danset i vannet, det strømmet inn i den lille nissekroppen og varmet opp hele hjerterota til hun ikke lenger kjente kulden som sakte, men sikkert spiste henne opp.

I det veldige lyset fra de undersjøiske stjernene så hun også en liten gullfisk på villspor. Den stoppet et øyeblikk og kikket på henne. Deretter pilte den forbi, med den lange, vakre halen flagrende bak seg som et – sjørøverflagg, syntes Sofie, og hun visste at det var et tegn. Derfor lo hun. En høy, klukkende latter som runget mellom isfjellene og varmet opp hele landsbyen. Deretter dukket den lille spillenissen Sofie under og la på svøm nedover for å møte stjernene.