17. DESEMBER: Roger

Roger var dypt inne i et lidenskapelig tungekyss med sin andre kone da frykten skar gjennom ham som en brødkniv. Han trakk tungen til seg og dyttet damen ut av rommet. Så satte han seg i gyngestolen som var dekket av reinsdyrpels og vugget fram og tilbake, hendene knugende rundt knærne. Han ble plutselig pisseredd. Hva hvis de fant ut hemmeligheten hans?

De kunne ikke. Roger reiste seg, men snublet i isbjørnskinnet på gulvet og trynte. Patetiske dritthus. Haka traff gulvet igjen på akkurat samme sted som forrige gang han falt, noe som førte til at det patetiske rommet ble truffet av en patetisk forbannelse som ljomet gjennom vinduet og opp i fjellene. Han bodde hos onkelen sin. Og det var pels og skinn og geværer over. Alt.

Ah. Hvorfor hadde de satt fyr på huset hans? Han var jo Juleherren deres. Han skulle jo gjøre Nordpolen mektig igjen. Roger gråt en liten skvett og ønsket at han ikke hadde sendt ut sin andre kone. Han trengte en kos akkurat nå.

Rogers hemmelighet tynget hans steinhjerte. Han måtte snakke med noen, få roen tilbake. Han reiste seg møysommelig opp fra gulvet og gikk småskjelvende bort til telefonen som var dekket av revepels. Så snakket han til revehodet.