16: DESEMBER: Gudrun

Gudrun pustet og peste og hold seg i sida. Hatten hadde hun mistet for lengst og bustehodet sto ut som et ugredd pinnsvin som nettopp hadde rullet seg i gress. Hun klarte ikke å holde tempoet oppe, og hennes ellers så boblende energi var blåst bort av mangel på kondis. Tankene svirret og gjorde at Gudrun ble svimmel. Hun stoppet og bøyde seg, munnen vidåpen for å få i seg nok oksygen, noe som førte til at hun siklet ned på fjellskoene sine. Hun satte seg ned på en stubbe. Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina var langt foran, og den blinde nissen, fordi han var blind, satt på ryggen til Ronny. Gudrun hadde de ikke villet bære. De sa hun var for tung.

Gudrun hadde tatt det personlig.

– Hoi! Hun ropte så ekkoet runget gjennom dalen. – Hoi, hoi hoi hoi hoi. Værsåsnill å stopp. Vi er midt ute i ødemarka, det er ingen som kan ta oss her. Seriøst, Gudrun måtte trekke pusten, – slapp av.

Reinsdyrene fortsatte å gå.

Da så Gudrun rødt. Og heller ikke denne gangen var det julerødt. – HOI! Pakkesler! Hvis dere ikke stopper og forteller meg hva som foregår så går jeg tilbake til landsbyen og forteller de hvor dere er! Så kan dere bli brent på bålet, hva? Dere kan sikkert få lov å tenne på sjøl også! Gudrun var så sliten at hun nesten var på gråten.

Den patetiske trusselen fikk reinsdyra til å stoppe – Ronny så brått at den blinde nissen stupte kråke og landet i geviret hans. Det kjentes ut som å få en kaktus boret inn i rumpa.

– Vi er ikke pakkesler, ropte Bob surt tilbake, – men greit, vi stopper her.

Gudrun sa et stille halleluja, kom seg på beina og labbet bort til de andre.

– Er det endelig trygt nå? spyttet hun ut sarkastisk. – Ytterst ute, her hvor man kommer til å fryse av seg kroppsdel etter kroppsdel. Herlig. Her skal vi bo.

Bob ignorerte henne og sa viktig: – Vi kunne ikke risikere å dra tilbake til landsbyen. De kunne tatt oss. Her ute er det trygt.

– Jeg ser ikke forskjell på vidde og på vidde for å være ærlig, sa Gudrun og så rundt seg på det øde landskapet hvor absolutt ingen politifolk lurte.

Bob ignorerte henne igjen og gjentok – Her ute er det trygt. Foreløpig. Nå, til saken. Du har spurt hvorfor vi satte fyr på bygningen. Det er to grunner til det. Én, fordi vi hater Juleherren og alt han står for. To, fortsatte han viktig, for å finne ut av sannheten.

Han tok en kunstpause.

– Vi ville bryte oss inn i fangekjelleren, og ta en liten prat med nissen her, sa han og nikket i retning den blinde nissen som nå satt og strøk seg på baken. – Vi har grunner til å tro at Julenissen aldri ble drept.

Gudrun stirret. Hjernen jobbet sent. – Hæ? harket hun til slutt.

– Tenk da! utbrøt Petrolina. – Den stakkars blinde nissen ble fortalt at han hadde drept Julenissen, og hodet hans ble slengt inn som bevis. Nissen kunne jo ikke se, så han kunne ikke motsi dem. Men du satt jo inne med nissen, sa Petrolina. – Du så hodet. Og da så du også at det slettes ikke var Julenissens hode. Det var jo hodet til Juleherrens eks. Stusset du ikke litt på det?

Gudrun slet med å få detaljene på plass. Nei, hun hadde ikke stusset på det. Faktisk hadde hun vært så illsint på Juleherren at det ikke hadde vært rom for andre tanker i hodet hennes enn å gi ham en så smertefull ødd som overhodet mulig. – Det kan jo hende nissehodet i cella var lagt inn som ekstra mat, foreslo hun dumt.

– Men hvorfor lyve? Og hvorfor ikke slenge inn julenissens hode også? sa Svetlana.

– Vi har grunn til å tro, sa Bob viktig, at Julenissen slettes ikke er myrdet, at det hele er en historie kokt opp for å gjennomføre et lite statskupp. Timingen var perfekt. Og var det noensinne en offentlig begravelse? Nei. Så vi noensinne bilder fra stedet der drapet ble begått? Nei. Var det lett å få makten fordi nasjonen var oppløst i tårer? Ja.

Gudrun stirret på han og himlet med øynene fem ganger. Hadde de dratt henne med rundt i sirkel i 8 timer på Nordpolisen for så å fortelle henne at planen var, ikke å rømme, eller drepe Juleherren, de eneste to logiske alternativene – men å lete etter en død Julenisse? Gudrun sukket høylytt.

– Har du hørt om de fem sorgstadiene? Jeg tror faktisk, sa hun og så Bob rett inn i øynene, – at du savner Julenissen og ikke har kommet deg forbi det første stadiet. Jeg for min del har kommet meg til det fjerde – depresjon, og vil gjerne hjelpe deg å komme deg videre. Men man kan ikke gå rundt og tro på usynlige Julenisser. De er og forblir døde. Og selv om vi alle elsket Julenissen –

Her tok også Gudrun en kunstpause.

– hjelper det ikke å gå å lete etter han. Vi kommer ikke til å finne han.

Og med det snudde Gudrun 180 grader og begynte å gå tilbake dit de hadde kommet fra. (Håpet hun i hvert fall)

Bob så trassig ut. – Du tar feil. Han kan være kidnappet.

Gudrun stoppet og sukket på ny. – Nei, han kan faktisk ikke det, sa hun og himlet med øynene fem ganger til.

–Å, ja? utfordret Bob. Gudrun fortsatte bare å gå.

–Vi må lage en slagplan. Jeg foreslår at vi deler oss inn i to grupper. Den ene må bryte seg inn hos Juleherren, den andre i Julenissevillaen. Det siste blir det letteste, det har ikke bodd folk der på to måneder. Gudrun, du leder den første gruppen, så tar jeg den andre.

Gudrun snudde seg og stirret på ham. For en feig drittsekk, tenkte hun, han hørte jo ikke etter, var virkelig så innfernalsk høy på pæ–. Men plutselig tenkte ikke Gudrun mer. Hun hikstet og pekte framfor seg, mens det fór rykninger gjennom hele kroppen. Reinsdyrene så forferdet på henne og løp for å ta henne imot idet hun falt. Gudrun så stjerner og planeter. Kanskje fordi hun var midt ute på Nordpolisen under åpen himmel, eller kanskje det var fordi hun ikke fikk nok oksygen.

Og så besvimte hun.