8. DESEMBER: Gudrun

Det var tid for Den Første Julemiddagen. Representanter fra Nordpolens Storting og regjering var samlet, og derfor var det om å gjøre å gjøre et godt inntrykk. Gudrun og hennes stab hadde laget mat og dekket og pyntet i hele dag. Nå tilkalte hun sin høyre Petra og sin venstre hånd James for å få en siste oversikt. James og Petra var to særdeles dyktige, men totalt ulike tjenere som også tilfeldigvis var gift – gudene måtte vite hvorfor – og nå sto de som vanlig og kranglet så fillene fløy. James hadde forresten bodd i Norge i 44 år, men snakket fremdeles bare engelsk.

– Jeg skjønner ikke hvordan det går an å legge på ekstra bestikk når du så at det allerede var bestikk der fra før!

– But you told me to set the table. I figured the extra set of cutlery was for another course.

– Selvsagt var det jo ikke det. Det var jo identisk. At det går an å være så tett i pappen. Petra furtet og mumlet – Da sier vi takk til deg...

– Babe, come on! Don't tell me to do a job you've already done. It's just not fair.

– Ikke kall meg babe, din udugelige snegle. Knepp opp skjorta og gå og sett på vannkokeren. Jeg trenger en sterk kopp med te.

– Babe, you can't just...

– Heihei! sa Gudrun, stilte seg imellom og vinket febrilskt for å få oppmerksomheten. James og Petra satte kranglesirkelen på pause, men Petra stirret fortsatt på James som om det ikke var noenting hun heller ville enn å helle kokende fersk te på mannen sin. Faktisk var hun ikke sikker på om hun var mest sur på James eller på Gudrun som forstyrret henne og som nå kom til å komme med den vanlige tiraden om hvordan man må behandle hverandre i et ekteskap.

– Lager du en kopp te til meg også? Gudrun så forventningsfullt på James. Han så uttrykksløst på henne et øyeblikk før det gikk opp for han hva hun hadde sagt, så trakk han på skuldrene og trasket ut på kjøkkenet. – Fint. Gudrun snudde seg mot Petra. Det vi må gjøre nå er å sørge for at forretten blir servert presis 19.15. Har du sjekket klokka?

Petra nikket.

– Godt. Så må vi huske å ta ut issvanen fem minutter før servering, presis klokken 21.45. Forstått?

Petra nikket.

– Har vi ellers kontroll?

Petra nikket.

James kom settende med tre kopper te.

– Mmmm, sa Gudrun og tok i mot koppen. Petra tok i mot sin og tittet så vidt oppi den.

– Feil te, sa hun og ga koppen tilbake til James.

James rynket på øyenbrynene. – But you always have green tea.

Petra stirret oppgitt på ham. – Jeg sa jeg ville ha sterk te.

– And...? James så uforstående på Petra. Man skulle tro den ene kom fra Kina og den andre Peru.

– Vel. Enhver idiot forstår da vel at sterk te betyr...

– Å, for guds skyld, drikk den hersens teen og gå og still dere på plass. Gjestene kommer hvert øyeblikk.

Gudrun himlet med øynene; hodet verket etter for lite søvn og den elendige kommunikasjonen mellom det gifte paret hun var nødt til å utholde hver eneste dag, og hun skulle til å gå ut for å få litt frisk luft før det braket løs, da hun med ett hørte en forferdelig gnissing. Hun stoppet brått. Så uutholdelig og skjærende var det at hun trodde ørene skulle dette av.

– Hva i alle dager...? Gudrun snudde seg mot kilden til lyden og så med forferdelse den lille spillenissen Sofie komme spillende inn.

– Kveldens underholdning er ankommet, erklærte hun stolt uten å slutte å spille.

Gudrun lo falskt. – Eh, neineinei, det må ha skjedd en misforståelse. Så sluttet hun å le og sa vaktsomt: – Jeg har ikke bestilt noen underholding.

– Neida, men Juleherren har, sa Sofie fornøyd og ignorerte alle sosiale tegn. Så spilte hun seg selv litt ekstra glad.

Gudrun så ut som om hun nettopp hadde fått et slag midt i fleisen.

–ØREPROPPER, JAMES!