6. DESEMBER: Rudolf

Rudolf gråt. Tunge salte, gjennomsiktige tårer falt ned på bakken og ble til is.

Foran seg holdt han et pergament hvor det sto i snirklete skrift:

Kjære hr. Rudolf

Det er min tunge plikt å meddele Dem at Den Store Julerunden rundt jordkloden i år blir avlyst. De er dermed avskjediget fra din stilling som hovedreinsdyr og julegavetrekker.

Myndighetene ser seg nødt til å foreta innstramminger på en rekke områder i år. Da er transportsektoren særlig rammet. Som kompensasjon vil vi foreta en kort runde rundt Nordpolen, ettersom vi ser det som viktig å oppretteholde visse juletradisjoner, samtidig som vi vil velge å fokusere på skattebetalerne og våre egne innbyggere. Vi kan meddele at den nye stillingen som trekker av Den Lille Julerunden er gått til en annen.

Har De spørsmål eller ønsker en tilbakemelding på deres prestasjon og innsats opp gjennom årene, er De velkommen til å kontakte vårt kontor.

Med Vennlig Hilsen

Mareike Vilnius

Mareike Vilnius,

Daglig leder,

Transportsetaten,

Jule- og arbeidsdepartementet

mareike.vilnius@transportetaten.np.org

Rudolf visste ikke hva han skulle gjøre. Den hovne nesa vokste seg enda større og rødere ettersom de store grå øynene ble fylt opp til randen av saltvann. Han sank ned på knærne og begravde hodet i mosen i stallen. Han gned nesa mot bakken i små sirkelbevegelser og hikstet. Rumpa sto i været og halen hang rett ned som en død fisk. Det gjorde vondt i de gamle knærne, men Rudolf skulle aldri mer reise seg. Her kom han til å sitte til han døde av skam. Dette var på grunn av flausen her om dagen. De kuttet Den Store Julerunden på grunn av ham. Hva med alle barna som ventet på julegaver rundt omkring i verden? Og med det vokste nesa seg enda litt hovnere og innsøjen i øynene ble litt større mens han hikstet enda litt mer. Nå kom den dårlige samvittigheten også. Stakkars, stakkars menneskebarn. Han hadde sviktet hele Nordpolen.

Med ett kjente han fire klover på ryggen sin. Rudolf sluttet å hikste og så opp. Det var reinsdyrvennene hans, Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina.

– Dette fikser vi, sa Bob, og før Rudolf rakk å slutte å grine, var de forsvunnet.