3. DESEMBER: Isbjørn

Isbjørnen tygde godt og svelget. Nissen smakte godt. Salt og saftig. Isbjørnen smilte fornøyd, plukket opp tre andre døde nisseunger med kjeften og labbet bort til utkanten av isen hvor barna satt og ventet. Aldri før hadde de fått lov til å spise nisser. Det var nye tider, og de gledet seg stort. De siste selene hade dødd ut i September og isbjørnene hadde gått sultne i to måneder og kun spist mose, segregert fra andre dyr og nisser da 'de kunne utgjøre en fare for resten av lokalsamfunnet', noe som så klart bare var sprøyt og særdeles diskriminerende. Men så hadde Julenissen dødd, og da hadde piggtrådgjerdet blitt revet, og isbjørnene hadde fått frie tøyler. Roger hadde proklamert fra verandaen på herskapshuset sitt at så lenge de ikke spiste ham selv eller hans tre koner, kunne de forsyne seg av hva de måtte ønske. Og nå skulle de bli riktig så mette. Mammabjørnen kastet de tre nisseungene på bakken, og isbjørnungene svelget dem hele og breket fornøyd. Så satt de der, mammabjørnen og babybjørnene, og stirret utover det blå havet som var blitt så stort i det siste. Mektig var det. Og blått.

Med ett hørtes en voldsom knaking, og isbjørnene snudde på hodene sine, ganske synkront. Rett bak dem var det i ferd med å forme seg en sprekk i forrykende hastighet. Før mammabjørnen rakk å fordøye hva som foregikk, var de i ferd med å seile avgårde ut på det blå havet, flytende på en enslig, liten isøy. De så seg forundret rundt, og var glade for at de hadde rukket å spise middag nå som det ikke var seler igjen.