top of page
  • Julie Kristine Woie

1. DESEMBER: Rudolf


Det begynte en kjølig vinternatt tidlig i Desember. Snøen lå i et tynt lag over bakken, nordlyset danset majestetisk over himmelen, og verden hadde gått til helvete.

Rudolf satt og stirret opp på månen. Han var blitt et gammelt reinsdyr. Det mugne, møllspiste strikkeskjerfet fra farmor var som vanlig knyttet tett rundt nakken, men heller ikke i år hadde det stoppet den kraftige forkjølelsen fra å angripe ham. Rudolf utstøtte et elefantnys og pusset den hovne nesa med kloven. Så skrapte han snørret på mosen, kikket litt på det og stirret på ny opp på månen. Han ga fra seg et lite sukk. Rudolf visste rett og slett ikke om han ville klare gaverunden i år. Han hadde fått så stive ben.

Han hadde ligget i hardtrening de siste par månedene, men i forrige uke, under årets første prøverunde, hadde bena plutselig sviktet og Rudolf hadde kollapset på et tak i Tessungdalen. Heldigvis var de en tropp på tjue reinsdyr og én veddeløpshest akkurat denne dagen, og de sterkeste hadde løftet ham opp på sleden og hjulpet ham hjem.

Rudolf hadde kommet seg raskt, men sladderen den siste uken hadde spredt seg som ild i tørr mose:

Hovedreinsdyr og leder har mistet grepet. Er Rudolf blitt for gammel? HVORDAN UNNGÅ EN RUDOLF-KOLLAPS: DIETTEN FOR DEG OVER 80. Hvem ER DEN SKYLDIGE: Rudolf eller prestasjonspresset?

Det var derfor Rudolf hadde satt seg her, på sin favorittmosetust oppe på Nisseberget og nå satt og kikket på månen. Han pleide å vinke til mannen som bodde der – Lambrikt pleide han å kalle ham. Lambrikt var en romfarer som en dag hadde klatret opp til månen på en regnbue. I hvertfall var han det oppi Rudolfs hode. Lambrikt skulle egentlig bare samle månestøv og månestein til datteren sin Laila, men så hadde han likt seg så godt der oppe at han hadde glemt alt om både månestøv og månestein og Laila og blitt værende. Nå hadde de et spesielt bånd, Rudolf og Lambrikt; et regnbuebånd.

Egentlig var jo Lambrikt bare et krater, og et spesielt stygt et også, som ga en illusjon av et fjes, men det kunne jo ikke Rudolf vite. Han var en enkel sjel. Derfor innbilte han seg selv at de leste hverandres tanker, Lambrikt og ham, noe som ga Rudolf både fred og håp for framtida.

Og håp trengte han virkelig. For verden hadde jo gått til helvete. Ikke nok med at han hadde fått stive ben, det var ikke sikkert det ble noen gaverunde i det hele tatt, for Julenissen var nettopp avgått med døden, (og en blodig død var det visstnok også; det hadde involvert en øks, en nisse med dårlig syn og et avkappet hode). Nordpolen hadde i tillegg skrumpet inn til en kilometer i diameter, og en gal mann med forvridde politiske ideer hadde påtatt seg rollen som Juleherre. Rudolf visste ikke hva han skulle gjøre med alle disse vonde følelsene. De hadde han aldri hatt før.

– Ingenting er slik som det engang var, Lambrikt. Julenissen er dau, jeg er gammel og alle ler av meg. De ler av meg, Lambrikt.

Han pusset den hovne nesa si igjen med kloven og tørket snørret på mosen.

– Det fantes en tid da jeg var Julenissens høyre hånd og Nordpolens andre stolthet. Nå vet jeg ikke hvem jeg er lenger.

Lambrikt stirret taust ned på det gamle reinsdyret. Månelyset lyste opp geviret og hodet til Rudolf og gjorde at han ble varm i pannen.

Slik satt han til neste morgen da Lambrikt ble dekket av en feit, hvit sky og Rudolf ble kald. Da reiste han seg opp og sa pompøst:

– Lambrikt. Du har rett. Jeg kan ikke la dette knekke meg. Jeg er Rudolf med den røde nesen.

Og idet han sa 'nesen', kollapset bena under ham og han deiset i bakken med et knas.

#NO

MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page