top of page
  • Julie Kristine Woie

Om tid og notatbøker




I Harry Potter-verdenen er det tradisjon å gi en klokke i gave til dem som blir myndige, noe man blir når man fyller 17.


Så da jeg ble 17, mens jeg var på utveksling i USA, fikk jeg ei klokke av ei god venninne der, fordi hun visste at jeg egentlig ikke var en gomp.


Klokka lå inne i et vakkert lite skrin som spilte "Memory" fra Cats når du åpnet det.


Usj, klissete, tenker du kanskje. Harry.


Og det er det muligens. Men det er også en av de fineste gavene jeg har fått. Et lite minne i en boks, håndfast, ikke som andre tegn på tid og vennskap som smuldrer bort etterhvert.


Mange av mine vennskap har smuldret bort.


Men ikke dette, ikke helt. Kanskje takket være nettopp denne klokka.


---


Boka den ligger oppå har jeg ... stjålet?


Det er alltid fint å jobbe på Norli og oppdage at låsen til en veldig pen bok er kaputt, sånn at jeg tilfeldigvis må ta den ut som ødelagt vare og "kaste den".


Her skulle jeg skrive ned nyttårsforsettene mine. Det gikk i dass, som forventet.


Tiden løp fra meg, som vanlig, og plutselig er det gått fire måneder og jeg har ikke skrevet ned noen ting.


Tiden er god til å løpe fra meg. Jeg trasker etter i rolig tempo, har tross alt dårlige knær og aldri vært særlig god til å løpe. Så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke tar den igjen.


Men jeg skulle gjerne skrevet mer i boka, den er tross alt turkis, og fin.


Jeg skal skrive snart. Når jeg får tid.


---


Jeg trodde aldri jeg skulle si at jeg trodde jeg skulle være ung for alltid, for det er bare gamle folk som sier sånt, og jeg skulle jo tross alt være ung for alltid.


Jeg trodde at tiden skulle stå stille, at den skulle være rikelig og gi meg rom til å samle selvtillit og trygghet, der mulighetene skulle ligge foran meg og ikke på siden, ikke på siden der en er obs på dem, men ikke klarer å nå dem, før de plutselig ligger bak deg og du lurer på hvorfor du ventet, og ikke tok dem, hva du var redd for.


Kanskje alle har det sånn. Kanskje noen har det sånn.

Jeg husker bare at jeg ikke hadde det sånn før.


Jeg syntes synd på dem som stresset over tid. Jeg gledet meg over å bli eldre. Et nytt tall, ett nivå opp. Pleide å si farvel til det gamle året ved døra og ønske det nye velkommen. Tiden gikk fremover og oppover, alltid oppover.


Men nå. Nå går den... nedover?

Den skal jo ikke gå nedover.


Samfunnets gnål om å få til ting så tidlig som mulig, og erkjennelsen av at jeg gikk fra ung og lovende til voksen og helt middelmådig har satt seg som en parasitt i hjernen.


Jeg vet den er syk, jeg vet jeg har fått til ting. Men man kan alltid få til mer.


Klokka jeg fikk da jeg var 17, ser litt ut som Hermines tidsvender. Jeg skulle gjerne vendt tilbake til da jeg var 17, da jeg var eventyrlysten og fortsatt så fremover og ikke bakover.


Min vertsmor i USA hadde et sunt perspektiv på tid. Er du gal, sa hun. Det er mye bedre å være 42 enn 17. Og jeg fikk pustet litt i hjertet mitt. Hvis jeg klaget over å bli eldre, svarte hun bare: alternativet er da verre?


Hun fortalte også om alle menneskene hun hadde møtt som sa at high school var deres beste tid. Stakkars folk som peaket så tidlig. Men jeg kan ikke unngå å tenke at kanskje jeg er en av dem, som peaket da jeg var 17.


Jeg prøver å ikke tenke for mye på det.


Forsøker å minne meg selv på læreren min i England, som syntes Adele var tåpelig når hun sang "When we were young": Relax, yer in ye twenties' babe.


Kanskje en tidsvender hadde vært fin, om ikke annet enn for å besøke vertsmoren min igjen og få en påminnelse om at tiden går, og at det går helt bra.


Commentaires


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page