top of page
  • Julie Kristine Woie

Om London, kjærlighetssorg og en spansk frisør | Del 2

... and I'm back!


Jeg fant dette diktet av Ida Lórien Ringdal da jeg smugtittet på dikt på jobb, mens jeg gjemte meg for kundene:


Vi har ingenting til felles,

bortsett fra at ingen av oss

elsker meg


Fra diktsamlingen "Dette skjer ikke" (2017).


Er det ikke bare fantastisk? ❤ Jeg følte meg veldig sett i det øyeblikket.


Ikke av kundene da, heldigvis.


 
 

Fra kjæreste til eks på 1-2-3!

Hvorfor er det sånn at menn kan kutte ut damer sånn på dagen og så aldri se seg tilbake?



Jeg har hørt så mange historier etter bruddet mitt om jenter som har blitt dumpet på hjerterått vis: Ei som ble dumpet over telefon av kjæresten hun nettopp hadde vært på en tre uker lang ferietur med og vært sammen med i flere år, ei som ble forlatt av en fyr hun hadde vært sammen med i 12 år - 12 år! - som bare flyttet rett ut til en ny dame (det hadde gått quote "flere uker" siden det ble slutt), og ei som ble dumpet samme dagen de skulle flytte sammen, rett etter en hyggelig frokost der han sa han elsket henne.

Nå var jo jeg heldigvis ikke like uheldig. Men likevel.

HVA ER GALT MED MENN, KAN NOEN SI MEG DET?


Det kan jo hende damer gjør sånt og, for all del. Jeg har bare aldri hørt om dem.


Jeg skjønner ikke hvordan man kan gå cold turkey på et menneske. Vedkommende har vært kjæresten din, det er ikke bare naboen du har småflørtet med, men aldri turt å snakke med fordi du er norsk og "man snakker ikke med naboen, liksom". Man har vært hverandres rock. Men så blir fyren lei av deg, og så har man bare ALDRI eksistert. Poff! Bortevekk!


Unnskyld. Jeg fant nettopp ut, by accident, at eksen har vært på tinder date, så jeg er litt sur.



Kanskje er jeg aller mest sur fordi han visstnok hadde VASKET HELE LEILIGHETEN i anledning hot new date. Gadd han å vaske så mye som en liten ERT for meg? NEIDA. Ikke at jeg, myself, er noen vaskedame supreme liksom, men jeg vasket da for han.

JEG VASKET!!!!


O

(Noe slemt som jeg er for snill til å si)


Velkommen til Julie på sitt sinte, usminkede og mest trøtte.

(Nei, jeg fikk ikke sove da jeg hørte om det.)



 

Noen har det bra (andre har det enda verre)

Jeg prøver jo å holde meg busy og tenke på andre ting. Det går så som så.


Sist helg var det release-konsert for Rossmans nyeste album "Noen har det bra (andre har det enda verre)" - en tittel som for øvrig passer bra til humøret mitt for tiden 😅: https://open.spotify.com/album/3tuBBYWk0MteUyJPdxvnBe


Han gikk på folkehøyskole med meg, og skriver helt utrolig bra/morsomme/finurlige tekster og melodier som du både vil danse og gråte til. Kanskje særlig gråte i mitt tilfelle.


Jeg hadde nemlig vært syk tidligere i uka og trodde ikke jeg skulle få med meg konserten, og hadde derfor ikke invitert noen med meg. På konsertdagen var jeg imidlertid fin, så jeg heiv meg rundt og inviterte hele vennelista mi.


Ingen kunne.



Men mange jeg kjente sto på attending, så jeg tenkte sånn: Det går bra! Jeg finner noen jeg kjenner der.


Jeg fant ingen.



Men da hadde jeg jo allerede betalt 300 kr, så jeg kunne jo ikke gå hjem liksom. Så jeg sto der, inntil veggen med ølen min (jeg liker ikke øl engang) og gråt fordi jeg følte meg så alene, mens jeg sendte nød-meldinger til venner som minnet meg på at jeg var en sterk kvinne i en sterk kvinnekropp som kunne gå på konsert alene.


Men thank god, kvelden fikk en happy ending. Rett før jeg hadde tenkt å luske slukøret hjemover, scannet jeg lokalet en aller siste gang for å se om jeg kjente noen. Og som en gave fra englene, dukket det opp noen fine fjes fra folkehøyskolen min, som jeg ikke hadde snakket med på år og dag, og det ble faktisk en superhyggelig kveld, og jeg tenkte:


 

Barcelona, baby

Men nå lurer du sikkert på hvor det er blitt av Spania-turen, som jeg egentlig skulle snakke om. Jeg er ikke sikker, jeg tror den er her et sted.


Men vi må tilbake til februar for å finne den. Hoho.


Reisen var tilfeldigvis lagt en uke etter bruddet. Og hva er bedre enn å rømme landet når man er en sørgende, ny-dumpet kvinne? Jeg og to venner hadde leid skrivestue i Barcelona, der vi skulle sitte under palmene, nyte utsikten til havet og fylle inspirasjons-tanken opp med varme, vin og gode minner.


Jeg satt stort sett inne og gråt mens jeg spiste Milka-sjokolade og la kabal.


På Valentine's klarte jeg imidlertid å samle opp litt energi, og det som kunne blitt en tragisk og kake- og gråte-befengt dag, ble den absolutt fineste Valentine's-dagen jeg noensinne har hatt. Selv om jeg ikke fant en spanjol å kline med. (Men det var en tirsdag, uken var fortsatt ung.)


Først dro vi ut og spiste en bedre middag, med sangria, før vi dro på karaoke, sånn karaokebar som er akkurat sånn en karaokebar skal være, der folk sang akkurat passe dårlig – ikke dårlig nok til at det er skjærende og man må dra hjem for å skåne ørene, men heller ikke så bra at man blir nervøs fordi de egentlig øver til the Voice liksom (skjer alltid i Oslo, veldig irriterende).


 

Vi bodde i en liten, men fin leilighet i toppen av verdens smaleste trapp! Den hadde sånn doble dører ved balkongen med utsikt rett inn til naboen. Det glemte selvsagt venninna mi når hun spradet rundt toppløs i leiligheten. Men det var sikkert hyggelig for naboene.


Rett ved leiligheten vår var KUK pizzeria. Og dit måtte vi jo selvsagt.



Selv om pizzaen smakte som en tjukk og tørr first price-pizza.



Her er Fridtjof. Han er lykkelig.


 

Ellers så vi La Sagrada Familia, men bare fra utsiden, siden vi var dårlige turister,

hadde dikt-kveld, siden vi er pretensiøse forfattere,

dro på spansk sirkus med en fryktelig morsom klovn som vi ikke forsto hva sa,

– og drakk cola fra McDonalds uten sugerør.


Da vi først kom til Spania, skulle vi bare kjøpe noe raskt på McDonalds på flyplassen. Da venninnen min spurte om sugerør til drikken, så den ansatte dumt på henne og sa: We don't do that in Spain!


De prøver sikkert å redde skilpaddene, eller noe. Men hallo. Ingen sugerør. Hva slags liv er det? Så etter det begynte vi å si det om alt i Spania. "We don't do that in Spain".

 

Una peluquera española

Men en ting de tydeligvis gjør i Spania er å bruke en evighet på å klippe hår. Jeg skulle gi meg selv en liten treat, ikke sant, en liten premie for å ha overlevd et pissy breakup.


Vel.


Lite tips fra meg: Hvis du skal farge håret, finn noen som snakker samme språk som deg. Evt. ta et duo-lingo kurs.

 

Reisenotat, 18.02.23:


Magen min skriker som en nyfødt baby.

Jeg sitter hos en spansk frisør. Har sittet her i seks timer. Seks.

Jeg er så sulten at jeg kunne spist en ekstra stor ku, helt alene.

Skulle ha rose gold med litt highlights i. Litt highlights. Bare litt, trodde jeg. Men ting blir lost in translation når man ikke snakker spansk hos spansk frisør.


Hun kjører på, gjør hun, den spanske frisøren. Highlights over alt, i hele det lange rapunzel-håret mitt.


Tre av de seks timene sitter jeg og døser med sjefens hund på fanget. To av dem prøver jeg å lese, men klarer ikke å konsentrere meg, jeg er så sulten. Den siste timen er jeg bare sur.


Skulle bare bli fresh. Kjøre på med that post-breakup-look, som liksom skal få eksen til å bli så betatt at han angrer seg, eventuelt den som gjør at jeg håver inn en rekke tinderdates, som gjør ham sjalu.


Det hadde kanskje gått bra, hadde det ikke vært for Luggen. Denne Luggen, min nemesis, som jeg tenkte det var en god idé å klippe. Den står rett ut, gjør den, som om håret mitt vokser vertikalt, som et bjørketre i storm. Nå ser det mest ut som om jeg har ramlet inn i en alternativ Dolly Parton-verden, og jeg tenker egentlig at godt for eksen. At han kom seg unna det synet her.


Når frisøren er ferdig, etter seks timer, vises ikke rosafargen jeg bestilte. I det hele tatt. Så jeg må tilbake dagen etter, og bruke to timer til. Jeg gjør mine til å ville dra, men hun sier desperat: Du betalte jo for styling! (gjorde jeg det?) og insisterer på å føne håret mitt ett hårstrå av gangen. Da jubler jeg innvendig og er glad og fornøyd. Gratulerer til meg! Jeg brukte hele uken på å sitte hos frisøren.


Ironien over det hele er jo at jeg brukte omtrent en hel klokketime på å bestemme meg for om jeg skulle velge denne frisøren eller en dyrere en, som var pro på hårfarging. Valgte det billigste alternativet til slutt. Men endte med å måtte betale mer enn originalpris fordi frisøren var så treg.


Jeg gleder meg til jeg blir rik. Da skal jeg ha min egen frisør.


Hen skal ikke klippe rar lugg.

Hen skal klippe fin lugg.

En chic lugg.


Men igjen, kanskje rar lugg er how they do it in Spain.


 

(Håret ble heldigvis bra da jeg kom meg hjem og fikk brukt krøllekremen min. Jeg elsker krøllekremen min. Har vurdert å bli influenser, så jeg kan bli Moroccanoil-ambassadør og få masse gratis krøllekremer i posten ❤)

 

Desperat og kysse-parat

Ettersom tiden gikk og jeg bare hadde vært ute én kveld, innså jeg med stigende uro at jeg kanskje ikke kom til å få klinet med noen spanjol. Så jeg måtte ta grep! Jeg tvang meg selv til å laste ned tinder, til tross for en overveldende kvalmefølelse. Men jeg fikk noen matcher da.



Mens vi var ute en siste gang – og jeg ventet på at kompisen min skulle kjøpe noe å drikke, gikk jeg inn på tinder da, bare sånn i tilfelle en eller annen hot spanjol var available last minute og ville komme løpende, løfte meg opp i sine armer, kysse meg lidenskapelig og få meg til å glemme alle mine sorger.


I stedet kom det en full spansk versjon av en Bærums-gutt forbi som til min forferdelse så over skulderen min og ned på mobilen. Og keep in mind, dette var utendørs, med masse rom rundt meg, jeg forventet ikke at noen skulle kikke over skulderen min liksom. Men det gjorde han. Og fordi dette bare var just my luck, sa han HØYT til et par menn som sto rett ved: SHE'S ON TINDER, HAHA, SHE'S ON TINDER.


Og i stedet for å være sånn chill og bare stå i det, og si at jeg hadde i hvert fall ikke swipet høyre for han, liksom, ble jeg bare stum, benektet det hele, slettet appen og så i bakken resten av kvelden. Har aldri følt meg mer ydmyket, noensinne.


Hva er galt med meg liksom, man kan jo ikke sjekke tinder UTE BLANT FOLK.

Men jeg var desperat og ensom, ok?

Jeg ville bare kline med en spanjol!!!


Og jeg så, i all beskjedenhet, eh, a million dollar ut. Det var trist at all that goodlookingness skulle gå ukysset hjem.


Men det gjorde det.


Vennene mine var veldig skuffet over meg.

Jeg var skuffet over meg.

Spania var skuffet over meg.

 

Jaja.


For å gjøre opp for min mangel på erotiske opplevelser, dro vi på erotisk museum siste dagen! Der fikk vi et glass prosecco til 1 euro, lærte om historien til BDSM, rare seksuelle rekorder og så fine sexual art fra ancient times.


Jeg fant også en fin stol.




Jeg vil kjøpe den og ha den i stua.


Så, I Miley Cyrus sin ånd – I can buy myself flowers.


Thank you and good night.


 
 

PS. En refleksjon om self-talk og Lizzo


Pappa ble forrige uke hele 70 år (!) Men det vil også si at han har levd lenge nok til å rekke å bli ganske klok.


Da jeg først sa jeg var blitt dumpet, rådet han meg til å ikke gå rundt og si at jeg var blitt dumpet, det var så nedsettende om meg selv.


Jeg tenkte det sikkert var smart, men fulgte ikke rådet, for når folk spurte hva som hadde skjedd, var det jo ...eh, det jeg var blitt? (Og å si man ble dumpet i fylla er en bra story + at man får mye sympati)


Men her om dagen laget jeg meg en "uplifting" spilleliste på Tidal (ja, Tidal, for jeg er sånn kul og alternativ) og mens jeg gikk nedover mot Aker Brygge med solen i ansiktet og hørte på About Damn Time av Lizzo, tenkte jeg igjen på rådet fra min pappa. Og bestemte meg for at det var About Damn Time å følge det.


Så jeg bestemte meg for å slutte å si til meg selv at jeg ble dumpet. Og det har ført til et veldig merkbart skifte i min sinnstilstand.


For vet du hva? Jeg ble ikke dumpet.

Han slo opp, ja. Han knuste forholdet, ja. Han stakk, ja. Men han dumpet meg ikke. Søppel er det man dumper. Og jeg er ikke søppel. Jeg lukter altfor godt.




Takk for meg.








Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page