top of page
  • Julie Kristine Woie

Mai update (del 1): Om døde babyer og müslibars

Hei venner! ❤️🐮🌸


Siden jeg er frøken Sløv og skriver hvert kvartal, kommer det her en oppdatering i tre deler.


Stay tuned, jeg har en godsak å dele med dere på slutten 😊


Da jeg skrev forrige innlegg, hadde vi nettopp filmet ferdig kortfilmen jeg hadde skrevet. Jeg lovet et eget innlegg om det. Og jeg er kanskje sløv, men jeg holder det jeg lover. Så her kommer det! Eh ... to måneder senere.

 

Det begynte tidlig i år 2020.


Jeg spilte Lady Macbeth i Teater Neuf sin oppsetning av the cursed play (og cursed var det også, det var sikkert og visst.*)


Der hadde jeg en deilig, saftig replikk som gikk sånn her:


«But even as the baby was smiling up at me,

I would have plucked my nipple from its mouth

and smashed its skull out against a wall,

if I had sworn to do that the same way you have sworn to do this».


Lady M shamer Macbeth for at han er feig, og sier hun heller ville drept babyen sin enn å trekke seg fra et løfte. As she should.


Så da vi skulle skrive monologer i første klasse på manuslinja, var underbevisstheten min sånn HEI DU MÅ SKRIVE OM EN MOR SOM DREPER SITT BARN FORDI DET ER GØY.


Så da gjorde jeg det.

Nå er jeg kjent for å skrive om dårlige mødre og døde barn.

*To av forestillingene etter masse korona-utsettelser ble avlyst på grunn av koronapanikk som var fullstendig ubegrunnet og som spant ut av kontroll, hvilket resulterte i at jeg skrek av sinne og frustrasjon i gangen på Chateau Neuf , som en ekte diva.




 

Fascinasjonen min for dårlig mødre-tematikken fulgte meg videre. Da jeg skulle skrive kortfilm senere det året, tok jeg opprinnelig utgangspunkt i en historie jeg leste da jeg var 17 om ei som kaster babyen sin i søpla.


Litt som denne?

Etter hvert fant jeg ut at det ble en smule for brutalt. Jeg klarte ikke å forsvare handlingene hennes på så kort tid (10 min), med mindre karakteren min var 15 år og/eller psykotisk.


Det endte opp med å handle om ei som opplever en sen spontanabort, men som ikke klarer å akseptere det og som innbiller seg selv at hun fortsatt venter barn. Hun kaster fosteret i en container.


Filmen ble produsert tidligere i vår. En venninne av meg, Mari, fikk hovedrollen, og det uten at jeg hadde snakket om prosjektet til henne i det hele tatt (!) Hun satt ved siden av meg på en forestilling og var sånn: Gjett hva jeg skal på audition til i morgen da? Filmen din! 😎




Jeg fikk muligheten til å være med på sett som produksjonsdesigner. Og for et naturtalent jeg var! Jeg klarte både å legge på sengeteppe, dandere blomster og henge opp gardiner etter fire forsøk (som jeg senere fikk i gave og som nå henger på soverommet mitt og veiver i vinden fra trafikken).


Men hjelpes, så slitsomt det er å være på filmsett. Og det sier litt, ettersom jeg ikke gjorde noen ting. Det er så mye GREIER liksom, hele tiden. Og mye venting.


For å få tiden til å gå spiste jeg müslibars.


Jeg spiste så. mange. müslibars.

Jeg hater müslibars. Jeg skal aldri spise müslibars igjen.



Men jukseblod var gøy! Atskillig mye gøyere enn müslibars.



Nam nam.



Da jeg gikk på skole i London spilte vi en forestilling der jeg hadde en jukseblod-kapsel i munnen som jeg skulle knuse så blod rant ut av kjeften min i det jeg liksom ble skutt i bakhodet, iført nonne-kostyme.


Det var også gøy.

 

Og her er litt flere bilder:


En sentral rekvisitt var en blå ballong (ja, vi var miljøsvin og brukte helium, jeg erkjenner det.) Produsenten bandt den fast ved en bensinstasjon etter opptak.


Senere spottet en av de andre i crewet en hjemløs mann med en blå ballong.



Vi håper han fikk en fin dag ❤

 

Håper å en dag bli like kul som produsent og lysmester.



Hvordan trille en tom barnevogn gjennom byen på mest naturlig vis.



Mari forsøker å klemme hodet sitt i clapperboardet.





Nå gjenstår det bare å se hvordan den ferdige filmen blir! Om regi og klipp har maltraktert manuset mitt og kastet det som et dødt foster i en container, eller om de har plukket det opp fra containeren (re: hodet mitt), stelt med det varsomt, som en nyfødt babygirl og gitt det føden det har trengt for å vokse seg stor og sterk.


Damn, det var poetisk.


Kanskje blir det et mesterverk!

Eller så blir det en helt middelmådig skoleproduksjon.


Men som mine eminente gjesteforelesere Kjersti og Harald har sagt: Dere er ikke Johnny Depp og Amber Heard. Ingen bryr seg.


Peace out.


Comentários


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page