top of page
  • Julie Kristine Woie

Kunsten å lese et dikt

BASERT PÅ ...EH, EKTE HENDELSER

 

– You sound like a mouse.

Jeg svarer ikke. Det dunker inni meg, og alt jeg vil er å slå en stor knyttneve inn i ansiktet til denne kvinnen, som tror hun vet alt. Men herregud, jeg har aldri slått noen før, jeg ville sikkert bommet. Jeg nikker, mens gråten presser på i halsen, og jeg ser ned, ned, ned for ikke å vise det til de andre. Jeg kremter, svelger hardt, og klumpen presser seg sakte ned i magen og gir meg mageknip. Jeg stotrer frem et par linjer: The ocean has its silent caves, deep, quiet, and alone, men gråten presser seg oppover igjen og gjør stemmen min hakkete og rar. Jeg prøver desperat å puste med magen, men får det ikke til, den er jo full av gråt, og akkurat da sier hun: – Pust med magen.

Virkelig upåklagelig timing.

Alle ser på meg mens jeg kjemper meg gjennom diktet, ord for ord, med en stemme jeg presser til det ytterste for at den skal samarbeide med meg. Men nå har jeg ikke kontroll på volumet, og plutselig roper jeg ut: For there is purity! Hun ser skremt ut, nesten, og jeg, desorientert, tenker gledesstrålende i et lite sekund at nå, nå høres jeg ikke ut som en mus! Men så kremter hun, litt sånn diskret, og jeg innser at jeg i stedet bare høres ut som en hval.

Hodet mitt er en stor, grå svamp. Jeg skjønner ikke lenger hva jeg bør si, hva jeg kan si? Oppfør deg, vær et voksent menneske, ta deg sammen. Jeg vet ikke om ordene er til meg eller henne. Rommet snurrer, jeg må fokusere på lampa for å klare å ikke falle. Jeg er for stor, for høy, for mye.

Vi fikk beskjed før timen om å klappe hvis vi følte at den som leste fortjente det. Det var sju stykker før meg, og alle klappet. Ingen klapper når jeg er ferdig. Alle bare sitter der.

Jeg prøver å unngå å se på alle som ser på meg, mens alt som koker inni hodet mitt er at jeg vil kaste meg ut vinduet. Der er det i hvert fall frisk luft. Jeg ser tilbake på alle som venter på at jeg skal ta meg sammen, med grå øyne som bader i vann og blunker frenetisk.

Hun fortsetter undervisningen.

– Any comments?

Det er helt stille, og jeg håper hun skal la meg bli ferdig, sånn at jeg kan si jeg må på do og aldri komme tilbake. Men en av guttene presterer å si: – I think you need to relax a little.

Godt poeng, virkelig.

– Yes. It’s all about relaxation. Everybody, close your eyes for a second og blablabla.

Så vi gjør en avspenningsøvelse som gjør at jeg gjør alt annet enn å slappe av. Vi åpner øynene igjen, og alt er peace og tranquility, og jeg skriker inni meg.

Hun sukker.

– You are not connected, sweety. Use your body, move around.

Hun får meg til å hoppe opp og ned, ta jumping jacks mens det gjør vondt i magen og puppene. Alle følger munnen min, som åpner og lukker seg som en fisk, med pust som fyker i alle retninger.


The Ocean has its silent caves,

Deep, quiet, and alone;


Alt jeg vil er å være alene.


– Louder!


Though there be fury on the waves,

Beneath them there is none.


Etter denne timen skal jeg kjøpe meg en stor, saftig iskrem.

– Louder!


Setningene flyr ut av munnen min.


The awful spirits of the deep

Hold their communion there;

Hun er en av de stygge åndene i diktet.


And there are those for whom we weep,

The young, the bright, the fair.

– Louder!

Det er i hvert fall ikke henne jeg gråter for.

Og så klarer jeg ikke å si mer av diktet. Det er ikke mulig. Stemmen min er ikke lengre min. En fremmed lyd kommer ut av munnen min, og jeg kjenner den ikke igjen. Jeg sitter fast inni meg selv. Fast, som en fastfrossen grandiosa, og er stum.

Hun ser på meg, sukker og sier ikke stort mer, ber meg bare sette meg igjen, sånn at noen andre kan gå på. Den neste leser et dikt av Edgar Allan Poe, og etterpå klapper jeg med de andre for den pretensiøse lille kødden av en klassekamerat, mens jeg smiler hjertelig og later som om jeg puster med magen.

Comments


MAMMAS FAVORITTINNLEGG
NYE INNLEGG
bottom of page